Mobbing.......er det å flytte fokus ?

Denne uken har mye dreid seg om mobbing både i samtaler, på sosiale medier og i nyhetene. Det syntes jeg er veldig bra, det er et viktig tema som alltid bør ha et høyt fokus. Jeg satt på lørdagen og leste om Odin Olsen Andersgård som ble mobbet, og som valgte å ta sitt eget liv bare 13 år gammel. Tåre rant mens jeg satt å leste, og jeg syntes det er fantastisk av foreldrene å dele sin sin historie. Dette er bare trist og leit, men dessverre ikke unikt. De sier de ikke ønsker å fordele noe skyld, men håper at Odin sin historie kan endre noe og vekke noen, både lærere og foreldre. Har du ikke lest historien om Odin anbefaler jeg deg å gjøre det.

Mobbing har foregått i alle år, og det som ofte skrives eller sies er ....nå må skolen gjøre noe med disse problemene. Det er jeg enig i......men hva med alle andre enn skolen ? Vi kan alle gå i seg selv. Enten kjenner du noen som har blitt mobbet eller noen som har mobbet, det kan være deg selv, dine barn, barnebarn eller andre du er glad i. Alle har en eller annen erfaring med dette enten i barnealder eller senere i livet. Hva er så grunnen til at det skjer ? Det har jeg ofte tenkt på, og drøftet med andre, og jeg har mine tanker rundt dette. Hvis jeg går bort fra skolen, og går til mitt eget liv så skal jeg fortelle en historie. 

Jeg var 18 år og gravid, det var sommer og ei god venninne overtalte meg til å bli med til byen for å gå på Cafe. For 31 år siden var det fortsatt ikke helt stuereint å skulle ha barn i så ung alder, og ikke være gift. I den lille byen jeg bodde var det veldig gjennomsiktig, og det var fortsatt merkbart klasseskille. Vi gikk etterhvert til Cafeen , og når vi var kom bort til uteplassen som var full sa en av de Fine Fruene høyt å tydelig.....Jeg lurer på om hun der vet hvem som er far til barnet ? Jeg ble helt paff, og kom ikke på noe å si, flere snudde seg å kikket på meg, og der sto jeg da. En jentunge på 18 år som skulle bli mamma om noen måneder. Jeg kjente på følelsen, og syntes hele greiene var ubehagelig. Jeg viste godt hvem faren til mitt barn var. Jeg klarte å holde roen, og fikk spist på cafeen før jeg gikk hjem. 

Jeg tenkte så klart mange ganger over det som hadde skjedd, og la hele den fine fruens uttalelse om meg på at hun selv ikke kunne få barn. Jeg vise at hun hadde en adoptivdatter som var like gammel som meg. Det jeg ikke var klar over der og da, men som jeg fikk høre i ettertid var....Denne fine fruens mann hadde en elskerinne, og det hadde vist pågått i flere år. Når jeg var i byen og hun sa de orden hun sa til meg, viste hun mest sannsynlig at mannen skulle bli far. Hennes mann hadde gjort elskerinnen gravid (som det så fint het da) og de fikk et barn rett etter meg. Når jeg fikk høre det, har jeg i ettertid tenkt at det hadde noe med hva som var årsaken til at hun uttalte seg som hun gjorde om meg.....Her var de ei dame som var opptatt av fasaden, hun viste at ekteskapet hennes kom til å gå i dass. Hva skulle hun gjøre da ? Hun hadde jo vært en av de fine hjemmefruene i vår lille by. 

Dette eksemplet har jeg tatt med meg i alle år etterpå, som en forståelse på hvordan mekanismen til mange mennesker fungerer. Denne damen ønsket ikke et fokus på seg selv og sin historie, derfor valgte hun å ta for seg en gravid jentunge som hun var klar over ikke kom til å ta igjen med henne. 

Det å være stygg mot andre, gjør at fokus flyttes fra en selv. Når jeg snakker med folk og spør de om hvordan mobberne deres har vært, kommer det ofte frem at det har vært folk som ikke har det bra i sitt liv. Det kan være som damen i min fortelling, det kan ha vært barn som har opplevd konfliktfylte situasjoner hjemme, det kan være de mest usikre ungene som velger å bli tøffingene for å overleve i sin hverdag, eller det kan være andre historier. Hva som skjer i den enkeltes hode vet ikke jeg, men her er det mye krefter i sving. 

Dessverre så er det mange som får høre mye negativt om andre hjemme, det er viktig å tenke på hvordan en snakker, og hva en tar opp når barna er tilstede. Jeg mener at alle må gå i seg selv og tenke hvordan holdninger en har, og hvordan en ser på andre mennesker. Det er vi som voksne som skal stoppe mobbingen, og det mener jeg kan gjøres på mange måter. Vi må innse at barna våre kan være de som mobber. For mange foreldre er det veldig vanskelig å få beskjed at barnet blir mobbet, men for mange foreldre er det like vanskelig når de får høre at deres barn mobber andre. Så hvordan skal vi da dra lasset sammen ? 

Det har ikke jeg et klart svar på, men jeg tenker hvorfor ikke gi litt mer faen og senke skuldrene og kommet til et punkt hvor en kan være tilfreds med livet. 

Jeg leste på nettet noe som var tatt fra boken Nok punktet av Per Fugelli,

" Vi setter for store krav til oss selv og våre omgivelser, 

så store at de aldri kan nås. 

Dette gjør oss ulykkelig.

 En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen". 

Da mener jeg ikke å gi faen i mennesker, men i status og hva alle tenker om deg. Klarer du å slippe tak kan du boikotte janteloven, og så kan du la vær å snakke dritt om andre, og slippe å sammenligne deg med alle andre. Misunnelse/ janteloven er roten til mye ondt, og kan også ha innvirkning på hva som er årsaken til at folk mobber. Jeg tenker at det beste en kan gjøre for hverandre er å være et godt medmenneske. Så da er spørsmålet....

Hvis det ikke er min oppgave å være et medmenneske 

 - hvem sin oppgave er det da ?

 Fra boken Medmennesker

 av Stefan Einhorn