Det å få endret livet på den måten som har skjedd meg, gjøre at livet har blitt ganske så annerledes for meg, mine kjære og nære. Jeg har ikke lenger energi til å gjøre det jeg har lyst til, eller det jeg klarte for 2 1/2 år siden. Når jeg er ute blant andre, kan det være vanskelig for folk å forstå hvor annerledes livet mitt har blitt, for det syntes ikke på utsiden. Det er heller ikke lett å forstå hvordan dagene varierer fra så godt som null energi, til å være tilnærmet mitt gamle jeg. Dette kan variere fra dag til dag, og til og med fra time til time. Jeg vet aldri når jeg plutselig blir helt tappet for energi, og det skjer ofte når jeg er på farten eller sammen med andre. Da er det om å gjøre å komme seg hjem, eller lage meg rettmuligheter der jeg er.
Fra jeg ble sykemeldt i mars 2015, brukte jeg nesten 2 år før jeg opplevde at hodet virket tilnærmet tidligere. Jeg følte i den perioden at jeg hadde mistet veldig mye av meg selv, og for meg var dette det aller vanskeligste å forholde meg til. Da jeg opplevde at hodet ikke virket, isolerte jeg meg mye for jeg orket ikke å møte mennesker som jeg kanskje måtte prate med. Fortsatt kan jeg ha dager innimellom hvor jeg ikke finner ord, detter ut av samtalen, ikke husker osv, men nå er det helt greit og jeg klarer fint å forholde meg til det.
Jeg har fleipet og sagt at for tiden jobber jeg med å finne meg selv, men selv om jeg fleiper med det, er det også en sannhet i de ordene. Jeg vet ikke lenger helt hvem jeg er, det høres ganske rart ut når jeg sier det. Men fra å være en person som stresset ivei og holdt på med alt mulig, og multitasker på høyest plan, har jeg måtte gjøre helt om. Jeg har begynte med forskjellige ting jeg aldri har gjort, eller ihvertfall er det mange år siden, og det var før stresset, livet eller hva det er....tok meg. Nå er jeg fast på yoga, og jeg har blitt bedre til å meditere ved behov. Jeg baker for da må jeg fokusere på det jeg gjør, det samme gjelder strikking. I går lakket jeg tåneglene mine for første gang. Grunnen til at jeg ikke har brukt neglelakk på hverken tær eller fingre, er fordi jeg ikke har hatt tålmodighet til å legge på, eller vente til det er helt tørt. Jeg kunnet kommet med mange flere eksempler på alt jeg ikke har gjort opp igjennom årene. Det er fordi jeg har vært stresset, utålmodig og hatt indre uro så jeg ikke har klart å sitte stille. For tiden jobber jeg med mye som krever at jeg er tilstede her og nå, og da må jeg finne en indre ro jeg så godt som aldri har hatt.
I tillegg til å jobbe med det jeg har skrevet over, har jeg brukt tiden på finne ut av hvordan jeg skal klare å få et meningsfylt liv, siden mye er snudd på hodet. Jeg har i alle år hatt energi nok for meg og alle rundt meg. Ingen oppgaver har vært for store, det har bare vært å brette opp armene å gyve på. Nå er det viktigste jeg kan gjør å passe på at jeg ikke blir stresset, ikke bruker for mye energi eller gjør ting som tapper meg. Det vanskeligste er at jeg ikke kan si ja til omtrent noe som involverer andre mennesker. Uansett hva jeg skal og hva jeg gjør, sørger jeg alltid for retrettmuligheter. Det å ikke klare å være sosial eller ha kontakt med andre enn mine aller nærmeste, har vært tøft. Jeg mener at mennesker gjør mennesker godt, ihvertfall så lenge det er mennesker om vil deg vel. Som ikke stiller urimelige krav til deg, ikke har forventninger at du skal stille opp til enhver tid, eller som bruker deg når det passer. Jeg tenker på de som er der på godt og vondt, og som jeg opplever som hel ved. De som forstår at en dag ikke er en god dag, men at det kommer andre dager hvor vi kan gjøre noe hyggelig sammen. De som forstår når en avtale plutselig må avlyse, og som skjønner at det ikke er noe kontakt i perioder, men at det blir bedre tider. Jeg har ikke mange av de, men jeg har noen både familie og venner, og de er gull verdt. I alle år har jeg ment at kvalitet har vært viktigere en kvantitet, så sånn sett er det bra for meg med de jeg har rundt meg.
Hver eneste dag jobber jeg med å finne en balanse i livet og jeg prøver å gjøre det som er bra for meg. Hva det er kan være mye forskjellig, men de siste ukene har jeg jobbe med at jeg skal ut en tur uansett form. Hva jeg skal.....betyr ikke så mye, det kan være en liten rusletur, på yoga, gå til datter, møte noen eller en tur på butikken. Ved at jeg gjøre dette får jeg nye impulser daglig, og det merker jeg gjør noe positivt med hele meg.
Jeg har havnet i en livssituasjon som jeg ikke hadde sett for meg. Hva som skjer videre vet jeg ikke, men sånn er det å leve livet, for ingen av oss har noen garanti for noe som helst. Jeg kunne fortsatt å løpt, men har valgt å stoppe opp...............Om jeg klarer å endre det som er viktig, har jeg troen på at dagene kan bli bra med en god balanse i livet.
Da ønsker jeg deg en fin dag og en riktig god 17 mai. Jeg håper du klarer å ha en god balanse i livet, så du er tilfreds med hvordan du lever ditt liv. Du har alltid et valg til å gjøre endringer om det trengs.
Jeg har fleipet og sagt at for tiden jobber jeg med å finne meg selv, men selv om jeg fleiper med det, er det også en sannhet i de ordene. Jeg vet ikke lenger helt hvem jeg er, det høres ganske rart ut når jeg sier det. Men fra å være en person som stresset ivei og holdt på med alt mulig, og multitasker på høyest plan, har jeg måtte gjøre helt om. Jeg har begynte med forskjellige ting jeg aldri har gjort, eller ihvertfall er det mange år siden, og det var før stresset, livet eller hva det er....tok meg. Nå er jeg fast på yoga, og jeg har blitt bedre til å meditere ved behov. Jeg baker for da må jeg fokusere på det jeg gjør, det samme gjelder strikking. I går lakket jeg tåneglene mine for første gang. Grunnen til at jeg ikke har brukt neglelakk på hverken tær eller fingre, er fordi jeg ikke har hatt tålmodighet til å legge på, eller vente til det er helt tørt. Jeg kunnet kommet med mange flere eksempler på alt jeg ikke har gjort opp igjennom årene. Det er fordi jeg har vært stresset, utålmodig og hatt indre uro så jeg ikke har klart å sitte stille. For tiden jobber jeg med mye som krever at jeg er tilstede her og nå, og da må jeg finne en indre ro jeg så godt som aldri har hatt.
I tillegg til å jobbe med det jeg har skrevet over, har jeg brukt tiden på finne ut av hvordan jeg skal klare å få et meningsfylt liv, siden mye er snudd på hodet. Jeg har i alle år hatt energi nok for meg og alle rundt meg. Ingen oppgaver har vært for store, det har bare vært å brette opp armene å gyve på. Nå er det viktigste jeg kan gjør å passe på at jeg ikke blir stresset, ikke bruker for mye energi eller gjør ting som tapper meg. Det vanskeligste er at jeg ikke kan si ja til omtrent noe som involverer andre mennesker. Uansett hva jeg skal og hva jeg gjør, sørger jeg alltid for retrettmuligheter. Det å ikke klare å være sosial eller ha kontakt med andre enn mine aller nærmeste, har vært tøft. Jeg mener at mennesker gjør mennesker godt, ihvertfall så lenge det er mennesker om vil deg vel. Som ikke stiller urimelige krav til deg, ikke har forventninger at du skal stille opp til enhver tid, eller som bruker deg når det passer. Jeg tenker på de som er der på godt og vondt, og som jeg opplever som hel ved. De som forstår at en dag ikke er en god dag, men at det kommer andre dager hvor vi kan gjøre noe hyggelig sammen. De som forstår når en avtale plutselig må avlyse, og som skjønner at det ikke er noe kontakt i perioder, men at det blir bedre tider. Jeg har ikke mange av de, men jeg har noen både familie og venner, og de er gull verdt. I alle år har jeg ment at kvalitet har vært viktigere en kvantitet, så sånn sett er det bra for meg med de jeg har rundt meg.
Hver eneste dag jobber jeg med å finne en balanse i livet og jeg prøver å gjøre det som er bra for meg. Hva det er kan være mye forskjellig, men de siste ukene har jeg jobbe med at jeg skal ut en tur uansett form. Hva jeg skal.....betyr ikke så mye, det kan være en liten rusletur, på yoga, gå til datter, møte noen eller en tur på butikken. Ved at jeg gjøre dette får jeg nye impulser daglig, og det merker jeg gjør noe positivt med hele meg.
Jeg har havnet i en livssituasjon som jeg ikke hadde sett for meg. Hva som skjer videre vet jeg ikke, men sånn er det å leve livet, for ingen av oss har noen garanti for noe som helst. Jeg kunne fortsatt å løpt, men har valgt å stoppe opp...............Om jeg klarer å endre det som er viktig, har jeg troen på at dagene kan bli bra med en god balanse i livet.
Hver eneste ny dag
kommer med en ny start, en ny begynnelse,
en ny verden full av muligheter
og anledninger.
Det er en vidunderlig verden.
(Stuart & Linda MacFarlane)
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Når du skal kommentere skriv i feltet. Det står kommenter som, har du ingen av nevnte identiteter velger du Anonym. Trykk publiser, da må du bekrefte at du ikke er robot.Trykk så publiser.