Siden jeg ikke har fått gjort så mye på grunn av at jeg er syk (jeg har kraftig bronkitt, og hoster så fort jeg beveger meg), har jeg de siste dagene sittet å lest en del på nettet. Det er mye forskjellig om feltet jeg jobber med, psykisk helse. Jeg har lest litt på flere nettsider, noen blogger og noen FB sider. Det er mange temaer, og mange som blogger om seg selv, eller sine pårørende. Det er ekstra sterkt å lese om pårørende til unge mennesker som har bitt psykisk syke, og hvor utfallet har vært døden.
Jeg linker her til en nydelig sang av Björn Afzelius, Tusen Bitar. Det var favortittsangen til en ung gutt jeg jobbet med for mange år siden. Når jeg høre denne sangen tenker jeg alltid på han.
Jeg sitter her, og tårene renner for mennesker jeg ikke kjenner, det som fremkommer er svikt i systemet. Mange blir kasteballer, og det tar for lang tid før de kommer i behandling, eller at de ikke får rett behandling. Nå kjenner jeg ingen av de personene eller sakene jeg har lest. Velger i stede å ta med en personlig sak;
Min far fikk diagnosen lungekreft med spredning den 11 juni 2012, han ble en kasteball i systemet. Før diagnosen ble stilt var han innlagt flere ganger på kort tid. Etter diagnosen ble stilt ble han sendt hjem for for så å komme tilbake på sykehuset, dette gjentok seg flere ganger. Den siste gangen ble han liggende på akuttmottaket i ca 8 timer uten noen medisiner eller annet. I ettertid viste det seg at han hadde hatt hjerteinfarkt i forkant av denne innleggelsen. Vi maste om at han måtte komme opp på avdelingen, og at han måtte få de medisiner han sto på. Vi følte oss ikke hørt, dette skjedde ca en uke før han døde. Min far kom etterhvert opp på hjerteavdelingen her var han en uke, de siste døgnene var han på lungeavdelingen. Vi berømmer de som jobbet tett med min far, sykepleierne og hjelpepleierne var helt fantastiske :) Derimot møtte vi noen leger som burde gått på et kurs om kommunikasjon, og hvordan behandle pårørende. Nå gjelder det så klart ikke alle legene vi var borti de 24 dagene, fra diagnose ble stilt til han døde. Dessverre så er det nå en gang slik at det er de uheldige episodene man husker best, og de var det flere av.
Min fortvilelse den gangen var å se han ble sendt hit og dit, han var redd for hva som skulle skje, og han hadde det forferdelig tøft. Det han ville var å ha det trygt, og at han fikk den behandlingen han hadde behov for. Jeg er ikke tilhenger av at alt skal være på spesialistnivå, men det må da kunne vurderes bedre enn det gjøres nå ! Det er mennesker vi snakker om med smerter, tanker, følelser og masse redsel. Vi valgte å være hos han mange timer daglig, han syntes det var deilig å høre at vi satt å prate om hverdagen. Jeg tror det hjalp han, og det virket som det ga han en trygghet å vite at vi var hos han, også når han døde. Pårørendes innsats blir mer fremtrendene, jeg så det da, og jeg høre det nå. Når jeg har delt min historie er den ikke unik......dessverre, mange føler seg som kasteballer i et system som ikke virker til å funger som det var tenkt. Nå er det 1 1/2 år siden samhandlings reformen trådde i kraft innenfor somatikken, og nå kommer psykiatrien mer etter.
Jeg syntes det er for lite fokus på hva som skjer med psykisk helse, jeg tenker nå en gang sånn at alt heger sammen. Jeg er en person med kropp og sjel = fysisk og psykisk, og da må alt ivaretas. Noen er mer sårbare for psykiske lidelser enn andre. Nå er vi mennesker en gang individer, og reagerer ulikt psykisk på de utfordringene vi møter. Noen takler mer enn andre, og sånn er det bare.....Det har også mye å si hva man har møtt av utfordringer tidligere i livet, og hvordan de har blitt bearbeidet.
Når man blir syk fysisk eller psykisk (hva er hva), og det går over lenger tid, havner man ofte på utsiden av samfunnet. Det gjelder også når man får alvorlige sykdommer, når man havner mellom stoler i behandlingsapparatet, når man ikke får den behandlingen en har behov for, med mer. Da mener jeg det er viktig å få fokus på psykisk helse i tillegg til somatisk. Fortsatt er det mange som ikke får spørsmål om psykisk helse, og mange sier ikke noe om det til legen. Det er dessverre et område hvor det er en del skam, og fortsatt er det for mange et tabubelagt tema. Nå er det en gang sånn at de flest jeg kjenner inklusiv meg selv kunne fått en diagnose til tider.
Når jeg fikk et av mine barn var psykisk helse ikke tema, men jeg har forstått i ettertid at jeg hadde svangerskaps depresjon. Fokus fra helsestasjon sin side var babyen, og om han fikk i seg nok melk, og hvor viktig det var at jeg ammet. Jeg informerte om at jeg syntes det var vanskelig og at jeg ikke hadde overskudd. Den gangen hadde jeg nok med å stå opp om morgenen, og jeg sov så fort han sov. Det å gjøre noe som helst var et ork, det å være ute var vanskelig, og jeg måtte stadig vekk ta meg sammen. Vet ikke hvor lenge det varte, men det var forferdelig tøft så lenge det sto på. Har også i perioder i livet hatt lett depresjon, men ikke over tid, og heller ikke mange ganger. En gang har jeg hatt et skikkelig angstanfall, da var jeg helt nedkjørt fysisk og det kom veldig brått på meg. Alle de erfaringen er flotte for meg å ha med i min hverdag, siden jeg jobber med mennesker som har utfordringer i sine liv. Alle individuelle utfordringer, akkurat som jeg selv har, og sikkert du også.
Det å sette ord på hvordan man har det og dele utfordringene sine, gjør at det blir enklere å starte en prosess. Jeg har fokus på at det er den enkelte som har fasiten på seg selv, noen trenger bare litt bistand til å forstå at det er sånn. Det å stille åpne spørsmål, og vise at man bryr seg om er vesentlig for å starte en endring, noe de fleste ønsker. Jeg spør alltid hva slags mål eller drømmer mennesker har, og alle jeg møter har alltid mål eller drømmer i sine liv. Det gjelder alle mennesker jeg prater med, jeg selv har alltid noen mål jeg strekker meg mot, og noen drømmer jeg håper vil gå i oppfyllelse. Det er bra for meg i min hverdag, og det gjøre hverdagen min enklere. Det bør ikke være det store, men det som betyr noe for meg, som å lære å lage nye matretter gjerne fra et annet land, som å lære å ta bilder men manuell innstilling, som å lese mer faglitteratur, med mer, Drømmene går mer på å reise til forskjellige steder, jeg kan sitte å lese på nettet og drømme meg helt bort.
Når man blir syk fysisk eller psykisk (hva er hva), og det går over lenger tid, havner man ofte på utsiden av samfunnet. Det gjelder også når man får alvorlige sykdommer, når man havner mellom stoler i behandlingsapparatet, når man ikke får den behandlingen en har behov for, med mer. Da mener jeg det er viktig å få fokus på psykisk helse i tillegg til somatisk. Fortsatt er det mange som ikke får spørsmål om psykisk helse, og mange sier ikke noe om det til legen. Det er dessverre et område hvor det er en del skam, og fortsatt er det for mange et tabubelagt tema. Nå er det en gang sånn at de flest jeg kjenner inklusiv meg selv kunne fått en diagnose til tider.
Det å sette ord på hvordan man har det og dele utfordringene sine, gjør at det blir enklere å starte en prosess. Jeg har fokus på at det er den enkelte som har fasiten på seg selv, noen trenger bare litt bistand til å forstå at det er sånn. Det å stille åpne spørsmål, og vise at man bryr seg om er vesentlig for å starte en endring, noe de fleste ønsker. Jeg spør alltid hva slags mål eller drømmer mennesker har, og alle jeg møter har alltid mål eller drømmer i sine liv. Det gjelder alle mennesker jeg prater med, jeg selv har alltid noen mål jeg strekker meg mot, og noen drømmer jeg håper vil gå i oppfyllelse. Det er bra for meg i min hverdag, og det gjøre hverdagen min enklere. Det bør ikke være det store, men det som betyr noe for meg, som å lære å lage nye matretter gjerne fra et annet land, som å lære å ta bilder men manuell innstilling, som å lese mer faglitteratur, med mer, Drømmene går mer på å reise til forskjellige steder, jeg kan sitte å lese på nettet og drømme meg helt bort.
Jeg tenker at jeg aldri må slutte å ha mål og drømmer, for da er jeg redd for at jeg slokner.
Tenk på hva du vil og hvordan du vil leve. Det er kun du som har fasiten på ditt liv, og vet hva som gir deg livskvalitet. Det er jo individuelt og kan ikke måles, det som gir meg glede bør ikke gi deg glede. Jeg tenker mange ganger at det å tro på seg selv, og at man faktisk er bra nok er en stor forskjell. Finner man ut........jeg er bra nok som jeg er, og ikke lar seg påvirke av alle andre, tror jeg man får en enklere hverdag. Det er en kunst, og jeg jobber med det som en av mine prosesser i min utvikling. Har du utfordringer i livet ditt anbefaler jeg deg å ta en prat med noen du stoler på, en i familien, en venn, en kollega eller legen din, du bør ikke utlevere deg, men fortelle noe om hvordan det er å være deg. Det er ofte første steg for å begynne å jobbe med seg selv.
Ønsker alle en fin helg, det ser ut til å bli flott vær :) Jeg håper du bruker den til det som gir deg energi, og at du får vært ute så du får bruke sansene dine :) Jeg skal på hytta og da vet jeg at mye av tiden tilbringer vi ute. Nyt dagene og tenk at du er bra nok som du er :)
Jeg linker til en annen sang som jeg sytes er veldig flott, På rett kjøl med Bjørn Eidsvåg og Kurt Nilsen
Det er mange sider på nette som omhandler psykisk helse her er noen;
NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid
Leve, landsforeningen for etterlatte ved selvmord
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Når du skal kommentere skriv i feltet. Det står kommenter som, har du ingen av nevnte identiteter velger du Anonym. Trykk publiser, da må du bekrefte at du ikke er robot.Trykk så publiser.