Aktiv dødshjelp ?

Jeg tenker på alle valg vi står ovenfor i løpet av et liv, og det er ikke få. For det meste er det valg som ikke har så stor betydning, eller en ikke behøver å tenke noe spesielt over. Vi har valg som er større og vanskeligere. De valgene kan i ettertid gjøre noe med hele vår livssituasjon, og det kan være vanskelig å vite om det var rett eller galt det valget en tok.   

I dag ønsker jeg å belyse et tema som jeg syntes er forferdelig vanskelig, aktiv dødshjelp. I lokalavisen har jeg lest om en ung mann som ligger på sykehuset i distriktet her. Det fremkommer at han har ønske om å få lov til selv å velge når han skal dø. For kort tid siden leste jeg om den samme unge mannen, han ønsket å leve og ønsket å få medisiner som kunne forlenge livet hans. På underkant av tre måneder har det forverret seg, han har svulst på hjernen som vokser, og han vet hvilken vei det går. Videre står det skrevet at han har blitt sterkt svekket, har delvis lammelse og mister snart språket. Han vet at han har timer, dager eller uker igjen å leve. Han ønsker nå, mens han ennå er klar, å få lov til å bestemme over sitt liv. Slik at han kan få lov til å dø før han blir dårligere og ender opp den siste tiden som pleiepasient. Han kommer til å få smertebehandling, men det er kreften som kommer til å avgjøre når han kommer til å dø, siden det ikke er lov med aktiv dødshjelp i Norge. Jeg tenker på han som en tøff ung mann, som har valgt å bruke pressen til å formidle hvordan han har det. Han håper at myndighetene på nytt kan vurder, å innføre aktiv dødshjelp, så andre skal slippe å gå igjennom det samme som han gjør nå. 

Det skrives at det er et etisk dilemma, noe det helt klar er. Hvem er det som skal bestemme ? og Hvor skal grensen gå ? Legene skal redde liv og tanken om å avslutte liv er for mange ganske så fjernt. De er ikke aktiv dødshjelp i Norge, men takk og lov vet jeg at flere bruker hodet eller....kanskje hjertet. 

Når min far ble syk og fikk diagnosen lungekreft med spredning, gikk det fort nedover. Det tok bare tre uker fra diagnosen ble stilt til han døde. Min far sa ca to døgn før han døde, " nå orker jeg ikke mer ", fra da og til han døde ble det kun gitt medisiner. Vi mistet kontakt med han, og han klarte ikke lenger å kommunisere med oss. Jeg vet at han kunne levd noen timer eller dager lenger, men vi fikk være med på å bestemme at han ikke skulle få næring, og at han skulle få så mye morfin de kunne gi uten at de tok livet av han. Ved å få mye morfin kan en være med på å korte ned livet noe, men bare snakk om timer eller dager. Jeg har i ettertid tenkt at det valget jeg var med på når det gjaldt min far, var helt korrekt for meg, jeg ville gjort det samme om igjen. 

Jeg er en person som mener at mennesker skal bestemme i eget liv, så lenge de er samtykke kompetente. I Norge er det en rett til å gå til grunne for de som ønsker, så lenge de er klar over hva det er de holder på med. Det er ikke en rett til å få lov til å dø på en verdig måte når en vet at alt håp er ute, og det er betenkelig. 

Når noen skal dø, så er det stort sett alltid pårørende inn i bildet, for mange pårørende er de siste månedene, ukene og dagene tøffe. Den som er syk kan være hjemme og da kommer det som oftest mye hjelpemidler inn i huset, og det kan være vanskelig å forholde seg til. Eller en kan være på på sykehus som min far var. Uansett opplever alle som er i denne situasjonen at den en er glad i gradvis svekkes. En lever i sin egen boble og tiden står på en måte stille, en har ikke kontroll over hva som skal skje og heller ikke når. Når det nærmer seg slutten går en bare på vent, en blir stresset når telefon ringer, det blir vanskelig å utføre daglige gjøremål og en har mest lyst bare til å være sammen med den som skal dø. Sånn hadde jeg det med min far. Når alt håp er ute, en blir sengeliggende, tar ikke til seg næring, kan ikke lenger kommuniserer, har smerter, får problemer med mage, pust eller annet. Når en vet at det blir verre, det kan bli vondere og en kan ligge der i flere uker. Hva er da meningen med livet ?  Hva er da årsaken til at en ikke kan bestemme over eget liv ? og få lov til å velge når en vil dø ? Da kunne en valgt hvem en ville hatt rundt seg, og hatt en verdig avslutning på livet. 

Det er et vanskelig tema, det er et etisk dilemma som jeg har tenkt mer på etter at min far døde. Skal vi holde pårørende i livet for vår egen del, eller skal vi la de få slippe når de er klare ? 

Nå håper jeg at den unge mannen slipper å bli pleiepasient som han ikke ønsker, men at han får sovnet inn på en rolig og fredfull måte. 

Jeg fikk et annet syn på døden etter at jeg fikk lov til å være i den prosessen jeg var i når min far ble syk og døde. Det ble en fin tid, samtidig som det var tøft, men i ettertid ville jeg ikke vært denne tiden foruten når utfallet nå en gang ble som det ble. 

Da ønsker jeg deg en fin tirsdagskveld, om du står i utfordringer, dilemmaer eller har vanskelige valg du må ta. Husk at det du som kan bestemme hvordan du har det, og det er du som kan avgjøre hva du ønsker med livet ditt. Det gjelder så godt som i alle valg, men ikke når det gjelder temaet jeg har skrevet om i dag.