Blir vi mer og mer opptatt av oss selv ?

Stadig vekk leser jeg om at vi ikke lenger bryr oss om å være medmennesker. Her om dagen leste jeg på FB om en mor som opplevde sitt verste mareritt. Barnet hennes svarte henne ikke og hun fikk ikke kontakt med han. Hun stoppet bilen, han hadde sluttet å puste og begynt å bli blå. Det var rett i nærheten av hvor en bussen hadde stoppet, og hun ropte høyt om hjelp. Hun sto der med barnet i armene, folk gikk av bussen og flere bilister kjørte forbi. Videre skrev hun at de må hørt meg, og sett at jeg var helt desperat. Hun hadde klart å ringe ambulanse, men før den kom hadde barnet begynt å komme seg noe. Det viste seg at barnet hadde hatt feberkrampe. Min yngste sønn fikk også fikk feberkrampe han var rundt 8 måneder, og jeg var helt sikker på at han kom til å dø i armene mine. Det her er en veldig traumatisk hendelse, og påvirker den som opplever det som regel i lang tid fremover. 

Jeg ser for meg denne damen, fortvilelse, tanker om at kommer barnet mitt til å dø, og sikkert ennå flere tanker som kvernet rundt i hodet. Da tenker jeg...... Hva er grunnen til at ingen stoppet for å spørre om hun hadde behov for hjelp? Neste gang kan det være deg, ditt barn, ditt barnebarn eller andre du glad i, hva da ? 

Jeg har lest at folk går forbi når noe faller om på gata, og ser ikke at et annet menneske har behov for hjelp i ulike situasjoner. Folk får illebefinnende, folk kan dette om på grunn av epilepsi eller det kan være flere grunner til at man faller om. 

Episoden jeg leste på FB berørte meg, og det jeg tenker .....Er det virkelig mulig ? og... Hva er årsaken til at flere lar vær å bistå når noen er i nødssituasjon ? 

Det er skrevet flere skrekkhistorier om at vi ikke må bistå, for da kan en bli ranet. Stopper du langs veien, for å bistå noen, kan det like gjerne være noen som er ute etter å robbe deg. Så tenker jeg det går an å bruke hodet. Står en mor med barnet sitt i armen og roper og ser helt desperat ut.....er det vel lite sannsynlig at du blir ranet. Er du mitt i en gate sammen med mange andre.....er det vel også mindre sannsynlig at du blir ranet. 

Dessverre må jeg si at historier som har gått om ran når en bistår mennesker også har gjort noe med meg. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort hvis jeg hadde gått alene i en mørk gate, et sted jeg ikke var trygg. Hadde jeg da stoppet for å hjelpe ? Jeg er autorisert helsepersonell så på bakgrunn av det har jeg ikke noe valg, noe måtte jeg gjort. Akkurat hva jeg hadde gjort i en sånn situasjon kan jeg ikke si med sikkerhet, det kan hende jeg ikke hadde tenkt i det hele tatt bare handlet. Jeg tror nok mange ville handlet helt naturlig og hjulpet en person, og ikke tenkt på egen sikkerhet der og da. 

Jeg tror å tenke seg selv inn i gitte situasjoner kan gjøre oss mindre opptatt av oss selv. Når jeg kommer ut for utfordringer tenker jeg ofte....Hvordan ville jeg taklet dette ? Hva ville jeg gjort hvis det var meg ? Tenk at du faller om på gaten, og du begynner å komme deg (etter et anfall), men du er omtåket og vet ikke hva som skjer. Det du opplever er at du ligger der, og det du ser er mennesker som går forbi deg........Dette kan faktisk skje med alle. Hva da ? Hadde det vært fint å å få hjelp ? Eller er det greit å bli liggende uten at noen bryr seg ? 

Jeg er glad for at ulike historier blir delt, både de hvor noen har bistått, og der hvor en ikke har fått noen hjelp. Det gjør ihvertfall at jeg reflektere over temaet, da kan jeg diskuterer og drøfter det med andre. Jeg er klar over at mange er engstelige for å ikke gjøre en vurdering korrekt, uansett er det alltid bedre å gjøre noe enn å ikke bry seg om......

Jeg håper vi ikke har blitt mer og mer opptatt av oss selv, men at vi også har omsorg for andre mennesker. Jeg håper at de fleste velger å bistå noen som havner i en nødssituasjon, det gjør godt å ha hjulpet noen som akkurat der og da trang litt hjelp.