Jeg er sykemeldt og det har jeg vært i åtte uker, kroppen virker ikke, og det gjør heller ikke hodet. Det er veldig spesielt og helt nytt for meg. Kroppen motarbeider meg og jeg ønsker å gjøre mye mer enn det jeg klarer. Det går ikke og jeg jeg bruker masse energi på enkle gjøremål som alltid har vært en selvfølge å gjøre unna i en fei. I går skulle jeg på et senter å handle noen småting, da brukte jeg over to timer på å motivere meg til å dra. Jeg fant på den en unnskyldningen etter den andre for å la vær. Alt er mer tiltak, og når jeg skal gjøre noe som involverer andre blir jeg stresset. Det å legge planer er utfordrende, for jeg vet ikke om jeg klarer å gjennomføre de. Når jeg legger planer må jeg vite at de som er involvert forstår at jeg kanskje må bakke ut, eller at jeg må ta det mer med ro enn de er vant til.
For meg er det viktig at jeg holder meg i aktivitet. Jeg må utfordre meg, men må gjøre alt i det tempoet jeg tåler for tiden, og det er i skilpaddetempo.....Jeg står stort sett opp i åttetiden hver dag for ikke å snu døgnet. Hver dag holder jeg på faste rutiner og prøver å spise lunsj og middag til normaltider. Jeg har som mål å komme meg ut av døra hver eneste dag, korte eller lengre turer, på butikken eller annet i forholdt til hvordan formen er. Noen dager er fine dager, da kan jeg gå lengre turer og det er superdeilig :) Andre dager blir det små rusleturer, men nå har jeg lært meg til at jeg er fornøyd med det alternativet. Noen dager er det utfordrende nok å gå på butikken, andre dager kan jeg dra på et kjøpesenter uten at det koster alt for mye energi.
Jeg skrev at hodet ikke virker, det er dager hvor det er utfordrende å holde en samtale i gang, for jeg detter ut. Da sliter jeg med å finne riktige ord, og jeg merker at konsentrasjonen er dårligere enn normalt. Dette varier veldig ut i fra dagsform, de dagene hvor formen er dårlig, er det ekstra utfordrende å omgås andre.
Jeg velger å prøve å være positiv og prøver å tenke positive tanker. Hver dag lager jeg noen mål for dagen. Det gjør jeg når jeg spiser frokost, for da har jeg kjent litt på hvordan formen er. Det kan være hva som helst, ett eller annet klarer jeg å gjøre i løpet av dagen. Om jeg bruker en time på å vaske badet så bruker jeg en time, om jeg bruker to timer på å forberede til middag, så bruker jeg den tiden. Jeg nekter å gi opp, og jeg vil gjøre litt, men det blir i et annet tempo og på en annen måte enn normalt. Det fungere det også, men det er utfordrende å ikke holde det samme tempo, og gjøre ting på samme måte som vanlig. Jeg har prøvd å holde normaltempoet mitt noen ganger, men da kommer smellen enten samme dag eller dagen etter.
Jeg har begynt hos Ancabalanse, det jeg går på heter ChiFlow. Det er meditasjon i tillegg til bevegelser i rolig temp. Dette er både godt og vondt, men jeg tenker at det er viktig at jeg holde meg i bevegelse. Det er noen øvelser jeg ikke kan være med på, men da sitter jeg i utgangsposisjonen og har kun fokus på meg selv og min pust. Jeg har veldig troen på at meditasjon og rolige bevegelser er godt for kropp og sjel.
Dette er hvordan jeg har det for tiden. Høyt tempo over mange år straffer seg en eller annen gang, og smellen kommer kanskje når en er minst forberedt på det. Jeg har i alle år vært god til å si til andre at de må lytte etter hva kroppen sier, men å lytte til egen kropp og ta signaler er mye vanskeligere. Jeg gikk alt for lenge, og presset meg mye mer enn hva jeg burde. Det er nok grunnen til at kroppen min nå har sagt stopp.
Jeg ønsker deg en fin dag :) Om du har utfordringer med kropp eller ikke, det er bare du som kan gjøre endringer i ditt liv, på lik linje som det er meg som kan gjøre endringer i mitt liv.
Avslutter med to sitater fra siterte sitater av William Hazlitt ;
Livskunst er å vite hvordan man skal glede seg over lite
og tåle svært mye.
Medgang er en god læring, motgang er større.
Jeg syns du er flink som klarer å lage deg små mål og gjennomføre dem, det er nok lett at man kan droppe ting og mure seg inne. Jeg håper at du og legen din finner ut av hva det er for noe, noe må det jo være. Joga er topp for meg og jeg kaller det for terapi <3 det er mange av oss som har god nytte av det:) fint at du liker det! Varm klem
SvarSlettTakk for tilbakemelding, Anita :)
SlettJa, det er viktig for meg å holde meg i gang, er redd for hva som skjer om ikke jeg gjør det. Håper også å få noen svar på hva dette kan være, liker ikke hvordan jeg har det om dagen. Yoga burde alle prøve, helt topp og fantastisk med meditasjon :) Klem tilbake <3
Hei��
SvarSlettKjenner meg godt igjen i hvordan du har det. Smalt selv i den berømte veggen i påsken i år, første feriedagen av alle dager... Trodde jeg skulle dø av hjerteinfarkt. Hjertet løp løpsk, prikking i hender og trykk i bryst. Ambulansen ble tilkalt og EKG ble tatt. Konklusjonen ble utbrenthet! Der fikk jeg takken for å brette opp ermene og jobbe mildt sagt " rævva" av meg når andre er sykemeldt, og vi ikke har vikarer å sette inn. Jeg jobber i bhg, så arbeidsoppgavene kan liksom ikke vente til neste dag... Å gå underbemannet over lengre tid med 20 barn på avd som krever sitt, ja det tar på. Det er ikke snakk om kort tid, dette er snakk om over år, dessverre.. Med dårlig kommuneøkonomi og ikke budsjett til vikarer er det mange dager man dessverre er underbemannet. Trist, men dessverre realiteten for mange..
Er fortsatt sykemeldt, orker ikke tanken på å begynne på jobb enda. Sliter med å komme i gang om dagene. Sliten og trett, alt som før gikk som en lek, kan nå ta evigheter å gjøre. Prøver å ha som mål å gjøre litt husarbeid hver dag, lage middag til mann og barn kommer hjem, samt lufte min firbeinte venn. Har fortsatt dager der jeg kjenner panikkangsten puster meg i nakken. Prøver da å roe ned pulsen, slappe av og tenke på noe positivt. Ikke alltid det hjelper, da er det bare å vente til anfallet går over, men kjenner nå at jeg klarer å stoppe anfallet før angsten får ordentlig tak på meg.
Sliter også med anspent muskulatur i nakke/skulder/rygg, noe som igjen gjør til at jeg aldri helt klarer å slappe av. Er mye plaget med indre skjelvinger når jeg prøver å slappe av, føles ut som en duracellkanin har inntatt kroppen... Men skjelvingene har heldigvis avtatt noe etter at jeg begynte med bahandlingsmassasje som bla innebærer koppemassasje. Dette er noe jeg kan anbefale! Dyptgående massasje som trenger godt inn i muskulaturen og som hjelper til med å låse opp spenninger. Alt dette er nytt for meg da jeg aldri har slitt med noe psykisk før i livet. Har tatt meg lang tid å innrømme (om jeg har innrømmet?) at dette er angst utløst av stress... Går gjevnlig til min fastlege som hjelper meg med å snu tankemønsteret mitt og fokusere på det positive i hver dag.
Dette var litt om meg og mine problemer. Håper det går bedre med deg og at du kanskje allerede har kommet deg tilbake til jobb.
Ønsker deg en fortsatt god sommer!
Sommerklem fra ei på 40 som nekter å gi seg!☀️☀️☀️
Takk for tilbakemelding :)
SlettKjedelig når det skjer, og som det høres ut at for deg ble det voldsomt siden det var mistanke om hjerteinfarkt. Godt det ikke var det :)
Dette er ikke unikt, jeg kjenner flere, inklusiv meg selv, som har vært på utredning på grunn av mistanke om hjerteinfarkt, hjerneslag eller drypp eller annet som en tenker er kroppslig, hvor det ikke er funnet noe. Da er det stress over tid og at en ikke har tatt hensyn til signaler en har fått, og til slutt sier kroppen stopp.
Jeg kjenner igjen det du skriver, og tanken på jobb var helt forferdelig i begynnelsen, og det stresset meg at jeg viste jeg måtte tenke på det. Panikkangst er tøft når det skjer, jeg har kun hatt ett ordentlig panikkanfall, men har vært på farten til å få flere, og tar derfor forehåndsregler de dagene jeg ikke er i form. Jeg har skrevet mange innlegg om temaet fysisk og psykisk helse. Blant annet har jeg har jeg vert innom hva jeg kan gjøre om jeg har mye uro i kroppen, for meg fungere det enten å trene eller å meditere, begge deler er like effektive, men avhenger av årsak til uroen.
Godt å høre at du nekter å gi opp, og at du gjøre det du får til. Det er viktig ! Flott at fastlegen din bistår deg til å endre tankemønsteret og ha fokus på det positive. Det er kjempeviktig for å komme videre. Jeg jobber innen psykisk helse, og hadde heller aldri vær syk på denne måten, men veldig annerledes når det rammet en selv.
Det går bedre med meg, takk og lov, men jeg sliter fortsatt med negativt stress og mye jeg aldri har hatt utfordringer med tidligere. Jeg jobbet først en dag i uken, så gikk jeg over til to frem til feieren. Var hos legen her om dagen, og hun ville at jeg redusere og jobbe en dag i uken, hun syntes jeg hadde presset meg mer enn jeg burde. Hun sa jeg måtte akseptere at dette tok tid, siden jeg har presset meg mer enn jeg burde over mange år.
Så mitt tips til deg eller andre som opplever dette er; Bruk tiden ! Ting tar tid !
Sommerklem tilbake :)