Tur i Eggedalsfjellet 08.08.15

Vi la noen planer for hvor vi ville gå og hadde bestemte oss for å gå til Steinveggsetran, for så å skrå mot Donkeliåsen og videre mot Ranten og Raudmyra, men sånn ble det ikke. Vi starte fra hytta i 11 tiden og gikk oppover Risleliveien før vi gikk opp mot snaufjellet. Gikk inn til Steinveggsetran og videre mot Donkeliåsen. Vi fant ut at det var lurt å spise lunsj før vi kom over toppen, det blåste litt , og da er det deilig å sitte i sola og le når vi skal spise.

 

Etter å ha spist bar det videre oppover, vi fulgte stien og gikk på høyden over Neverfantetjenn og Donklitjenn. Etterhvert skrådde vi nedover mot Donkelitjenn som vi gikk langs med. 

Vi hadde brukt veldig lang tid på strekningen vi hadde tilbakelagt, formen min var helt ubrukelig. Jeg viste nesten ikke å hæle å gå, og jeg var helt tom. Vi prøvde med sjokolade, brus, nøtter med mer, ingen ting hjalp. Til slutt sa min Kjære at nå må vi sette oss litt å ta det med ro, tror han begynte å bli bekymret. Jeg la meg rett ut og vi lå der nesten en time. Varmet kakao, tok sjokolade og lefse før vi gikk videre. Vi hadde jo ikke noe valg, vi måtte bare komme oss i gang igjen. Det bar mot Neverfantetjenn, Vesletjenn og etterhvert Istjenn. 

Det var deilig å endelig komme til Istjenn, da er det bare en drøy halv time tilbake til hytta, og det ga meg litt ekstra motivasjon til å gå videre. 

Vel tilbake på hytta, var klokka blitt nærmere 19, vi hadde vært på farten i nesten 8 timer, tilbakelagt 17.2 km, og på 1233 m.o.h som høyeste punkt. Dette er en av de tyngste og verste turene jeg har vært på i fjellet. Det her var for oss normalt en ikke hard eller vanskelig tur, vi har flere ganger gått både lenger i km og tid, og til flere av de høyeste toppene samme dag. I ettertid ser jeg at vi burde snudd ved Steinveggsetran, men jeg tenkt at det går seg til. Dette er en erfaring rikere, jeg tror aldri jeg har vær så sliten noen gang i hele mitt liv. Jeg spist mat og la meg på sofaen før jeg la meg i 21 tiden. Jeg følte meg helt utmattet og totalt tom for alt som het energi, klarte ikke å sove og det var merkelig, med tanke på hvor sliten jeg var. Jeg skal aldri presse meg på samme måte en annen gang, for til og med jeg begynte å bli bekymret for om jeg kom meg tilbake til hytta. Dagen i dag har også vært preget av at denne turen ble for hard for meg, med tanke på hvordan formen min er for tiden. Det er først nå ett døgn etter at vi kom tilbake til hytta at jeg syntes jeg begynner å bli noe bedre i form. 

Jeg kan ikke si at jeg kosa meg som jeg pleier, men jeg klarte hele turen å fokusere på hvor flott det er i fjellet. Jeg klarte å nyte det fantastiske været som var i går, og jeg fikk tatt mange fine bilder. Det hjelper å prøve å tenke positivt når beina og kroppen ikke virker, og en ikke har noen valg, men bare må gå videre. 

Jeg håper vi snart får til en ny tur i fjellet, vi hadde noen planer i dag, men de droppet vi. Vi har noen mål om flere steder vi ønsker å gå til ut over høsten, og jeg håper og tror vi klarer å få det til.