Disponering av krefter, for å fungere i hverdagen

Jeg har frem til ganske nylig ikke behøvd å tenke på om jeg har krefter til å gjennomføre det jeg har planlagt, utfordringen har heller vært at døgnet ikke har hatt nok timer. 

I alle år har jeg gjort alt mulig, jeg har vært aktiv med i styrer, lag og foreninger, og jeg vet ikke hvor mange kaker og boller jeg har bakt til ulike anledninger. Jeg har vært foreldrekontakt på skolen for alle tre barna. I tillegg har jeg vært trener, foreldrekontakt og oppmann på fritidsaktiviteter, både for mine og andres barn. Det ble mye kjøring og en del dugnadsarbeid, og i mange år ble min tid brukt til jobb og ungene sine fritidsaktiviteter. Jeg tok høgskoleutdannelse på deltid, grunnutdannelse og videreutdannelse over seks år, og begynte da yngstemann var 9.5 år. Det var tøft  og krevde mye, og jeg vet ikke om jeg hadde gjort det om igjen, hvis jeg skulle tatt reprise på livet mitt. Da jeg gikk på skolen var det fortsatt en del oppfølging av ungene, og jeg jobbet så mye jeg klarte ved siden av. Det var i denne perioden jeg startet opp som instruktør, ungene ble større og jeg begynte å trene mer og hadde etterhvert ihvertfall tre timer i uka. 

Det jeg har engasjert meg i har jeg stort sett gått inn for hundre prosent, og jeg har stilt sinnssykt høye krav til meg selv. Utfordringen har ofte vært at tiden ikke har strekt til. Jeg har ved noen anledninger sagt........jeg får ta natta til hjelp.......litt i spøk, litt i alvor......men jeg har faktisk både lagd mat, bakt kake og gjort annet, når jeg burde ha sovet. 

Jeg har drevet meg selv og kroppen min i alle år, frem til vi kjøpte hytta for tre og et halvt år siden. Da ble det færre timer som instruktør, og jeg reduserte stillingen min til åtti prosent. Jeg begynte å merke at jeg hadde behov for mer tid til å hente meg inn, til alt jeg skulle gjøre i hverdagen. For meg har livet vært i full fart, jeg har holdt et høyt tempo, og det meste har gått på autopilot. Ingen utfordring har vært for stor, tvert imot.......

Plutselig sa det stopp.........det ble en gedigen bråstopp i mars i år. Etter det har kunsten blitt å disponere kreftene, og gjøre det som er viktig for meg. Noe må jeg gjøre, mens annet kan jeg velge. Det å sette grenser og ta mer hensyn til meg selv er nytt, rart og annerledes. Det å ikke stresse er noe av det viktigste jeg kan gjøre for meg selv. Jeg øver meg på å gjøre alt i et annet tempo enn jeg gjorde tidligere. Det er spesielt.......for det blir å endre min personlighet.

Noe av det jeg velger å gjøre tapper meg for energi, men det er så viktig for meg at jeg velger det allikevel. Jeg prøver å passe på å at jeg ikke har for mye jeg må gjøre, så jeg har mulighet til å hente meg inn. Denne balansegangen kan være hårfin. Det er når jeg bruker for mye krefter, at jeg kjenner at livet mitt ikke lenger er som det var. Det er da jeg sitter her og føler at hodet ikke virker og kroppen likeså. Jeg orker ikke å gjøre noe, og jeg skjønner ikke hva som skjer med meg. I ettertid tenker jeg at jeg burde ha forstått at noe ikke var som det skulle, når det som alltid har gitt meg energi, begynte å tappe meg........ Jeg tok det ikke på alvor, jeg forsto ikke hva som skjedde og det har blitt en tøff erfaring i livet.

Hvordan jeg har det  om dagen, og hvor lite energi jeg har noen dager tror jeg er umulig å forstå, hvis en ikke har vært der selv. Det å skulle disponerer krefter gjennom dagen eller gjennom uka er veldig spesielt..........men helt nødvendig for meg for å funger. Signalene om at noe ikke er som det skal, er lurt å ta på alvor. Mange tenker som jeg gjorde.......dette skjer ikke meg, så feil går det an å ta........Jeg har fått føle på nettopp det. Jeg tok ikke signalene jeg fikk, og det har gjort at jeg må tenke helt annerledes enn jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg må for tiden......disponere krefter, for å fungere i hverdagen.

Jeg ønsker deg en god dag :) Om du har utfordringer i livet eller ei, husk å ta var på deg selv. Du er den viktigste person i ditt liv.