Å ikke prestere som før

I dag er jeg hjemme siden jeg fortsatt jobber redusert stilling. Nå er jeg oppe i 30 prosent av min 80 prosent, som tilsvarer 9 timer pr uke. Jeg hadde trodd jeg skulle jobbet mye mer, men kjenner at akkurat nå er det nok. Det er utrolig kjedelig at det har blitt sånn, og jeg hadde aldri trodd det skulle ta så lang tid å komme seg tilbake. Jeg tenker hele tiden at nå blir det bedre, og jeg kan øke stillingstørrelsen min, så har det ikke blitt det allikevel, men ....jeg har fortsatt trua. 

Når formen min er så dårlig som den har vært i det siste går det veldig ut over familien, og spesielt min Kjære. De fleste dagene jeg er hjemme lager jeg meg planer for hva jeg skal prioritere og så kan jeg gjøre litt av gangen, og i løpet av en hel dag kan jeg få til en del. Det er de dagen jeg har vært på jobb, eller at energien er på bunnen at jeg ikke fungerer og min Kjære må gjøre det meste. 

Det er så merkelig at det har blitt som det er nå. Jeg som har fått til alt, og da mener jeg ALT, må be om hjelp til mye....alt for mye. Det å dra på butikken har blitt annerledes.....hvorfor ?......det har jeg ikke peiling på. Det er bare et tiltak som jeg utsetter og jeg gjør alt jeg kan for å la være, og derfor er det min Kjære som ofte må handle for tiden. Når jeg skal ut, samme om det er på tur, på jobb eller annet, må det planlegges og alt må være funnet frem og gjort klart i god tid før jeg skal ut døra. Tidligere kunne jeg gjøre meg klar på to minutter om det var behov, nå blir jeg bare stresset om jeg må skru opp tempoet, og det går ihvertfall ikke. Før behøvde jeg ikke å tenke hva jeg skulle gjøre, for det var bare å gjøre det.....sånn fungerer det ikke lenger. Jeg skjønne ikke hva som skjer, og det er kanskje det som gjøre dette så utfordrende. 

Jeg har fått tilbakemeldinger fra flere spesialister at jeg ikke kan forvente å komme tilbake der jeg var, det har jeg innsett når det gjelder en del ting, men ikke alt. Jeg vil så gjerne bli bedre og få til mer enn jeg gjør nå.....men..... Kroppen verker, hode virker ikke og energien varier fra time til time, eller dag til dag. Det jeg har lyst til er å funger bedre i min hverdag.....jeg ønsker å bli en bedre kone, mamma, mormor, familiemedlem, venninne, kollega......jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg legger ikke listen høyt, men det er så utrolig kjedelig når jeg ikke mestrer å gjøre det som er viktig for meg. Jeg har lært meg å sortere bort det som tapper meg, og vet hva som gir meg energi.......Selv om jeg etterstreber å gjøre det som gir meg energi, klarer jeg alt for lite i forhold til hva jeg ønsker, og har mål om å få til. Nå håper jeg at det snart vil snu.........og at dagene igjen kan bli bedre. 

Det kan hende jeg får det litt bedre når jeg får avklart hva som skjer videre, det stresser meg nok litt for tiden at jeg nærmer meg ett års sykemelding. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje......men jeg vet at jeg ikke lenger klarer å prestere på samme nivå som før. 

Når du har kommet så langt du klarer, 

og står ved avgrunnen til det ukjente - 

hold da fast på troen om at én av to ting vil skje: 

Enten kommer du til å finne fast grunn å stå på,

eller så kommer du til å lære å fly. 

Ukjent