Meninger om det meste, perfeksjonist, ærlig, sta og egen

Jeg har mange ganger tenkt over hva som er årsaken til at jeg havner i konfliktsituasjoner, hva som er årsaken til at jeg blir uvenner eller minster kontakt med folk. Det er ikke alltid jeg skjønner hva det er jeg har sagt eller hva det er jeg har gjort galt. Jeg kan lovet at jeg, fra jeg var ung voksen, har havnet i mange situasjoner som jeg sikkert burde holdt kjeft, og hverken sagt eller gjort noe. For meg har det vært vanskelig å ikke si noe og late som jeg er enig, når jeg ikke har vært det. Noen ganger burde jeg sikkert latt være, bare latt det passere og lagt meg helt flat. Da hadde jeg kanskje ikke havnet ut med å være en bitch. Noen episoder og situasjoner syntes jeg har vært ubehagelig, og skulle gjerne ha gjort om på. De situasjonene jeg tenker på, bygger mye på misforståelser. 

Jeg har mange meninger om mangt og mye, men har nok moderert det ned de senere årene og presisere mer at det er min mening. Jeg syntes jeg har hatt respekterer for andre sine meninger, men der har nok staheten slått noe inn og jeg må innrømme at jeg ikke alltid har gitt meg. Noen ganger har jeg måttet si det motsatte av det jeg mener for å få igang en god diskusjon. Det har jeg gjort når det har vært viktig å løfte en sak og få inn forskjellige synspunkter rundt viktige temaer. Jeg har alltid elsket å diskuter, og sette igang gode diskusjoner, og jeg syntes jeg har fått mye god informasjon og mange flotte og gode argumenter i mot det jeg mener. Når vi har klart å stoppe en diskusjon med at vi er enige at vi er uenige, syntes jeg er helt fantastisk. Det skal sies at jeg liker å diskutere på sak og ikke person, men jeg tror nok jeg har bommet der innimellom jeg også. 

Jeg er perfeksjonist, men jeg syntes jeg har blitt mye bedre. Jeg har jobbet med dette, for jeg vet at det kan gi konflikter, det har jeg erfaringer med. Jeg har ikke lenger behov for full kontroll, og jeg er ikke lenger så opptatt om det jeg gjør er bra nok eller om jeg blir godtatt av andre. Det har helt klart med alder å gjøre, men også at min helsesituasjon har blitt annerledes. Jeg klarer ikke lenger å prestere på alle plan, og det ønsker jeg heller ikke. Flere av konfliktsituasjoner eller uvennskap/ mistet kontakt med folk, har vært når noen har tatt meg som person og ikke gått på sak. Da har det gått veldig inn på meg, for da opplever jeg at jeg ikke er bra nok eller strekker til, og jeg kan føle meg krenket. Da har det gjerne blitt noe uheldige diskusjoner, og jeg må innrømme at jeg da kan gå i svart og har vanskelig for å gi meg. Jeg tror årsaken til denne sårbarheten ligger fra jeg var veldig ung, for jeg opplevde at jeg ikke var bra nok, og strevde hele tiden med å passe inn, bli godtatt, likt, verdsatt osv. Jeg var ofte på utsiden og var ikke populær, det er mange episoder som har dukket opp i hodet mitt hvor jeg har blitt dårlig behandlet eller kanskje jeg kan kalle det mobbing. Jeg hadde venner gjennom fotballen og noen ut over det, men en periode hadde jeg mest guttevenner, det varte frem til midten av ungdomsskolen. Etter det hadde jeg sporadiske venner jeg hang sammen med frem til begynnelsen av tjueårene. Jeg skjønner at jeg var veldig usikker og jeg strevde med å passe inn. 

Staheten min har nok reddet meg i mange situasjoner, for jeg kunne ha gitt opp for lenge siden. Da jeg var ung ble jeg tråkket på, lot meg utnytte, dårlig behandlet, fryst ut, jeg var mye ensom og hadde dårlig selvtillit og selvbildet. Dette endret seg veldig når jeg var i midten av 20 årene, men mye av det gamle hang igjen og jeg følte ofte jeg ikke passet inn. Det gjør jeg forsåvidt den dag i dag i mange settinger. Staheten min har gjort at jeg har fått til mye av det jeg har fått til, blant annet høgskoleutdannelse og videreutdannelse i godt voksen alder. Staheten min har gjort at jeg har klart å gjennomføre det jeg har satt meg fore, det har også kostet tid, krefter og venner. Stahet er en av mine god men også dårlige egenskaper. 

Jeg er til tider brutalt ærlig, med det mener jeg; ikke spør meg om noe hvis du ikke ha mitt oppriktige svar. Jeg vet jeg har såret noen når de har spurt om min mening og jeg har sagt hva jeg mener. Jeg liker å være ærlig, og opplever det som en trygghet. De som er rundt meg som ikke er ærlige, sliter jeg med. Da mener jeg de som sier noe til meg når vi snakker sammen, men hvis de snakker med andre sier de noe helt annet. De sier noe negativt om det en person har lagt ut på FB, for i neste øyeblikk like eller skriver en positiv kommentar til vedkommende. For meg er dette falskhet, folk snakker etter det de tror andre vil høre, og er redde for å stille seg selv i dårlig lys. Jeg syntes mange da er feige og konfliktskye, når de ikke kan stå opp for sine meninger. Det er ikke alltid jeg sier en sannhet heller, men stort sett gjøre jeg det for........

En løgn må du huske så lenge du lever, 

en sannhet kan du glemme i det den er sagt. 

Jeg vet jeg har mange meninger, at jeg er sta og egen og det tenker jeg er på godt og vondt. Mitt utgangspunkt er egentlig at jeg vil alle vel, men det skjærer seg støtt. Jeg sier nok for mye innimellom, og det kan være vanskelig for andre å forholde seg til meg. Lojalitet er noe jeg verdsetter høyt i tillegg til ærlighet, dessverre har jeg opplevd en del uærlighet den senere tiden i tillegg til at lojaliteten har blitt svekket. Det gjør noe med meg og jeg merker jeg trekker meg mer vekk fra flere personer enn jeg bør, og det syntes jeg er trist. Slik som formen min er for tiden har jeg bitt mer avhengig av å ha mennesker rundt meg som jeg kan være meg selv sammen med, som jeg kan stole på og jeg opplever som hele personer.

Jeg håper du har mennesker rundt deg som vil deg vel og du kan være deg selv på godt og vondt. Vi har alle noen særegenheter, og noen kan være vanskelig for andre å akseptere, men jeg tenker de som liker deg som du er....det er de menneskene som er verdt å satse på.

Da ønsker jeg deg en fin kveld :) Om du er perfeksjonist, sta og egen eller ei, eller om du har meninger om det meste eller ei.......vær deg selv og stå opp for det du tror på og mener. 

Avslutter dette innlegget med noen ord av Søren Kierkegaard;

Det å ikke ha noen mening, er også å velge, 

for hvis man ikke selv har en mening, 

gir man andres mening større spillerom