I mange år har diagnoser hatt et stort fokus, og verre har det blitt. Slik det er nå kan en ikke bli sykemeldt uten at legen skriver en diagnose. Det må foreligge diagnose for å bli henvist til fysioterapeut, spesialisthelsetjenesten med mer, og det må være diagnose for å få AAP (arbeidsavklarinspenger) eller ved søknad om ufør. Det virker som mange får diagnosene slitenhetsyndrom, depresjon, angst eller myalgi (smerter i musklene) i starten. Det kan være helt riktig for noen. Det er mange som trenger en pause fra jobb for å hente seg inn, og da er kanskje ikke diagnosen det viktigste. For andre kan det ha stor betydning, for i sykemeldingsperioden kan skuldrene senkes og det kan gjøre at det blir store endringer og symptom forverring. Det må være utfordrende for legen å sette diagnoser helt i starten med tanke på hvor mange symptomer som går om hverandre i ulike diagnoser. Det som undre meg er hvordan diagnosene skal stilles når det er uspesifikke smerter og symptomer, og svar komme ikke frem på blodrøver, røntgen, MR eller lignende. Jeg mener det kan bli tilfeldig hva diagnosen blir ut ifra anamnese (sykehistorien gitt fra pasienten til legen).
For min del ble det satt tre forskjellige diagnoser når jeg ble sykemeldt for 2 år siden, slitenhetsyndrom, hodepine og myalgi utbredt, og det stemte godt med hvordan jeg hadde det der og da. Jeg var i overgangsalderen og hadde grense til lavt stoffskifte, så de kunne like gjerne vært det som hadde vært fokus. Da kan det hende jeg ikke hadde blitt henvist videre, og det kunne tatt mye lenger tid å finne ut hva det var. Det er heller ikke sikkert jeg kunne vært sykemeldt så lenge, siden NAV har strenge krav til fortsatt sykemelding ut over åtte uker Fordi det var så uspesifikke muskel og leddsmerter ble jeg henvist to ganger til MR og nevrolog og en gang til revmatolog, alt for å prøve å finne ut hva som gjorde at jeg ikke ble bedre og for å utelukke andre diagnoser. Jeg har endt opp med med fibromyalgi og slitenhetsyndrom, hodepine ble etterhvert borte. Får jeg spørsmål sier jeg at jeg har fibromalgi, for under her kommer også slitenheten inn i dårlige perioder. Jeg opplever at det er andre utfordringer knyttet til diagnoser som er målbare eller synlige, enn de som ikke er. Så sånn sette er fibromyalig en drittdiagnose som jeg håpet det ikke skulle være, for den er ikke målbar og det er fortsatt mye negativt rundt det å ha denne diagnosen.
Opp igjennom årene har jeg tenkt at diagnoser er på godt og vondt, og jeg har snakket med de jeg har møtt på min vei om dette. Diagnose på godt, mener jeg at en kan få en forståelse på hva som kan være årsakene til de utfordringene en har, hvordan kroppen reagerer, psykiske reaksjonmønstre og annet, og det kan utløse rettigheter. Her kunne jeg skrevet mye mer. Diagnose på vondt, mener jeg når du blir satt i en bås eller du blir diagnosen din, begge delene mener jeg er feil.
Jeg mener diagnoser har fått et alt for stor fokus, og jeg blir bekymret når det er så mange som velger å blir diagnosen sin. Da mener jeg de blir altoppslukende og det meste dreier seg kun om diagnosen, sykdommer, utfordringer, NAV og alt som ikke funger. De snakker nesten ikke om annet, og dessverre har mange liten forståelse for at andre også sliter. Jeg snakker om sykdom jeg også, men begrenser det ned, for det er ikke her jeg ønsker å ha fokus. Jeg vil heller ha fokus på de gode dagene og det som gir meg energi. Mange gir uttrykk for irritasjon når de får beskjed om å ha fokus på det positive, for det går ikke når en sliter og har det så fælt. Jeg tror å endre tankemønster kan ha stor betydning for veldig mange, så klart gjelder ikke det alle, noen må faktisk skjerme seg totalt fra omgivelsen for i det hele tatt å klare å leve, men for mange kunne det vært nyttig. Jeg har gode og dårlige dager, og det kommer jeg sikkert til å ha fremover, men jeg prøver hele tiden å jobbe med å ha fokus på det som er positivt, selv om det er utfordrerne. Når energien er i bunnen og det å gå ut døra er så godt som umulig, kan det være vanskelig. Men da prøver jeg å gjøre noe som er hyggelig for meg, og som gjør at dagen kan bli en god dag uavhengig av form. Jeg har fibromyalgi, det har gitt meg god forståelse hva som er årsaken til at dagene er så variable og formen likeså, men.......Jeg vil fortsatt være meg......for jeg ønsker ikke å være diagnosen min.
Nå har det akkurat gått to år siden jeg ble sykemeldt, den sener tiden har jeg akseptert at jeg ikke komme tilbake der jeg var. Jeg har tenkt at jeg må gjøre en del endringer og jeg må finne ut hva det er jeg ønsker å ha fokus på. For meg har dette vært utfordrende, men jeg velger å tenke at det var bra det skjedde. Hadde jeg fortsatt med samme kjøret jeg holdt på med for to år siden, er det store muligheter for at jeg ikke hadde vært her i dag. Derfor tenker jeg at jeg har fått en ny mulighet, og den har jeg lyst til å gripe. Hva jeg skal gjøre fremover.....det vet jeg ikke, jeg får ta det som det kommer.
Avslutter med sitat av Helen Keller, nye muligheter;
For min del ble det satt tre forskjellige diagnoser når jeg ble sykemeldt for 2 år siden, slitenhetsyndrom, hodepine og myalgi utbredt, og det stemte godt med hvordan jeg hadde det der og da. Jeg var i overgangsalderen og hadde grense til lavt stoffskifte, så de kunne like gjerne vært det som hadde vært fokus. Da kan det hende jeg ikke hadde blitt henvist videre, og det kunne tatt mye lenger tid å finne ut hva det var. Det er heller ikke sikkert jeg kunne vært sykemeldt så lenge, siden NAV har strenge krav til fortsatt sykemelding ut over åtte uker Fordi det var så uspesifikke muskel og leddsmerter ble jeg henvist to ganger til MR og nevrolog og en gang til revmatolog, alt for å prøve å finne ut hva som gjorde at jeg ikke ble bedre og for å utelukke andre diagnoser. Jeg har endt opp med med fibromyalgi og slitenhetsyndrom, hodepine ble etterhvert borte. Får jeg spørsmål sier jeg at jeg har fibromalgi, for under her kommer også slitenheten inn i dårlige perioder. Jeg opplever at det er andre utfordringer knyttet til diagnoser som er målbare eller synlige, enn de som ikke er. Så sånn sette er fibromyalig en drittdiagnose som jeg håpet det ikke skulle være, for den er ikke målbar og det er fortsatt mye negativt rundt det å ha denne diagnosen.
Opp igjennom årene har jeg tenkt at diagnoser er på godt og vondt, og jeg har snakket med de jeg har møtt på min vei om dette. Diagnose på godt, mener jeg at en kan få en forståelse på hva som kan være årsakene til de utfordringene en har, hvordan kroppen reagerer, psykiske reaksjonmønstre og annet, og det kan utløse rettigheter. Her kunne jeg skrevet mye mer. Diagnose på vondt, mener jeg når du blir satt i en bås eller du blir diagnosen din, begge delene mener jeg er feil.
Jeg mener diagnoser har fått et alt for stor fokus, og jeg blir bekymret når det er så mange som velger å blir diagnosen sin. Da mener jeg de blir altoppslukende og det meste dreier seg kun om diagnosen, sykdommer, utfordringer, NAV og alt som ikke funger. De snakker nesten ikke om annet, og dessverre har mange liten forståelse for at andre også sliter. Jeg snakker om sykdom jeg også, men begrenser det ned, for det er ikke her jeg ønsker å ha fokus. Jeg vil heller ha fokus på de gode dagene og det som gir meg energi. Mange gir uttrykk for irritasjon når de får beskjed om å ha fokus på det positive, for det går ikke når en sliter og har det så fælt. Jeg tror å endre tankemønster kan ha stor betydning for veldig mange, så klart gjelder ikke det alle, noen må faktisk skjerme seg totalt fra omgivelsen for i det hele tatt å klare å leve, men for mange kunne det vært nyttig. Jeg har gode og dårlige dager, og det kommer jeg sikkert til å ha fremover, men jeg prøver hele tiden å jobbe med å ha fokus på det som er positivt, selv om det er utfordrerne. Når energien er i bunnen og det å gå ut døra er så godt som umulig, kan det være vanskelig. Men da prøver jeg å gjøre noe som er hyggelig for meg, og som gjør at dagen kan bli en god dag uavhengig av form. Jeg har fibromyalgi, det har gitt meg god forståelse hva som er årsaken til at dagene er så variable og formen likeså, men.......Jeg vil fortsatt være meg......for jeg ønsker ikke å være diagnosen min.
Nå har det akkurat gått to år siden jeg ble sykemeldt, den sener tiden har jeg akseptert at jeg ikke komme tilbake der jeg var. Jeg har tenkt at jeg må gjøre en del endringer og jeg må finne ut hva det er jeg ønsker å ha fokus på. For meg har dette vært utfordrende, men jeg velger å tenke at det var bra det skjedde. Hadde jeg fortsatt med samme kjøret jeg holdt på med for to år siden, er det store muligheter for at jeg ikke hadde vært her i dag. Derfor tenker jeg at jeg har fått en ny mulighet, og den har jeg lyst til å gripe. Hva jeg skal gjøre fremover.....det vet jeg ikke, jeg får ta det som det kommer.
Avslutter med sitat av Helen Keller, nye muligheter;
Når lykkens dør lukkes, åpnes en annen,
men ofte ser vi så lenge på den lukkede døren
at vi ikke legger merke til den som har blitt åpent for oss.
Da ønsker jeg deg en fin fredag og en god helg. Håper du skal gjøre noe som er bra for deg og som gir deg fornyet energi. Om det er å sitte i solveggen, gå tur, lese, strikke eller hva du liker å gjøre........Det er jo det samme så lenge det er bra for deg og gir deg en god følelse. Uansett prøv å ........Grip Dagen !
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Når du skal kommentere skriv i feltet. Det står kommenter som, har du ingen av nevnte identiteter velger du Anonym. Trykk publiser, da må du bekrefte at du ikke er robot.Trykk så publiser.