Tiden går fort ! I dag er det nøyaktig to år siden jeg ble sykmeldt, først i tre uker og så noen uker til. Etter det begynte jeg å jobbe litt, økte litt, ned igjen, opp igjen, til det ble helt pause fra oktober 2016. Planen var å komme tilbake i januar, det gikk ikke, så i februar, det gikk heller ikke. Da var planen å komme tilbake i mars. Hvis jeg skulle beholde stillingen måtte jeg ha kommet med legeerklæring og plan for hvordan jeg skulle komme meg gradvis tilbake, og det måtte skje i begynnelsen av mars. Jeg forsto etterhvert at det ikke kom til å gå, og måtte bestemme meg for å avslutte arbeidsforholdet. Jeg fikk full støtte av legen min, og det var viktig for meg. I forrige uke sa jeg opp, og fra 14 april har jeg ikke lenger jobb, for da går permisjon min ut.
Dette har vært en vond og vanskelig prosess, og fra første dag jeg var sykmeldt var tanken at jeg skal tilbake. Jeg har i alle år jobbet, og har tenkt at det er helt utenkelig å ikke skulle vær i arbeid. Det er en sorgprosess i dette også, jeg mister struktur i hverdagen, kontakt med andre mennesker og jeg er ikke lenger en del av et arbeidsmiljø. I Norge går mye av identitet på jobb, og mange ser dessverre fortsatt ned på mennesker som ikke er i jobb, uavhengig av årsak.
Fortsatt er det mye forskjellige holdninger til det å være langtidssykemeldt eller ufør. Det kan være kommentarer som; Du kan vel jobbe litt ? Så ille kan det ikke være ? Du som orker så mye kan kan sikkert også jobbe, med mer. Det går også på det med å utnytte systemet og at en ikke har forsøkt nok. Da tenker jeg.......Hvem skal bestemme det ? Så klart er det mennesker som utnytter systemet, sånn har det alltid vært og sånn kommer det alltid til å være. Men jeg kan kun svare for meg og har ikke noen mulighet til å si hvordan andre har det, og hva de har gjort for å forsøke å komme seg tilbake. Jeg har gode og dårlige dager, og de gode dagene prøver jeg å utnytte så godt jeg kan. Jeg elsker å være ute i naturen, det gir meg masse, noe det alltid har gjort. Skal jeg slutte med det ? For hvis jeg orker å gå tur, gå på ski.....så burde jeg også klarer å jobbe. Dessverre fungerer det ikke sånn. Hodet vil, hjerte vil, men når kroppen slår seg vrang og energien blir så lav at det å utføre den miste lille ting koster krefter, og det er ikke forenelig med jobb. Når jeg ikke jobber, kan jeg legge opp dagene ut ifra hva som er bra for meg, det betyr enkelte dager å ikke gjøre noe, mens andre dager gå tre timer på ski. Hvilken dag jeg kan det ene eller det andre, det vet jeg aldri. Jeg kan ikke lenger planlege noe, men må ta ting på sparket. Får jeg spørsmål om å være med på kino, på en tur, eller annet og må svare en stund i forkant, sier jeg som regel nei. De gangen jeg sier ja til noe har jeg alltid retrett, og den har jeg måttet bruke mange ganger de siste årene.
For over et år siden fikk jeg for første gang høre at det var tenkte gradert ufør for meg. Da jeg hørte det begynte tårene å trille, for det var ikke i mine tanker og det ble helt feil. Det var i forbindelse med at jeg var på møte med NAV. Det var kommet epikriser fra flere, og uavhengig av hverandre hadde de anbefalt gradert ufør. Det var etter behandling, samtaler, kartlegging med mer, og jeg hadde da vært hos lege, psykolog, Fønix og Raskere tilbake, etter det har jeg vært på Rauland og går ukentlig til behandling hos psykomotorisk fysioterapeut. Fortsatt er det vanskelig for meg, men jeg har begynt å akseptere at det kanskje er sånn det blir. Hvor stor uføregrad og om det blir, er ikke bestemt. Jeg skal på møte med NAV i neste uke og må snakke med saksbehandler. Uansett er det nok mange runder til å gå før jeg havner ut med enten gradert eller full ufør, jobb deltid eller ei. Det jeg har innsett er at jeg ikke klarer å komme tilbake i full stilling, og per i dag hadde jeg ikke klart en liten stilling til faste dager. Hadde jeg kunnet kommet på jobb de dagene jeg var i form, kunne jeg jobbet noe. Men når og hvor mye er så uvisst, og da blir det vanskelig både for meg og for arbeidsgiver å forholde seg til.
Så med vemod har jeg måttet avslutte et arbeidsforhold. Jeg er langtidssykemeldt, og jeg vet per i dag ikke om jeg kommer meg tilbake i jobb eller ei. Tiden får vise, og jeg får bruke den tiden det tar og innfinne meg med det som skjer.
Jeg håper at de som mener noe om andre, kan begynne å tenke at det kan være mye mer enn det som syntes på utsiden. Alle har en historie, jeg vet ikke andre sin og få vet min. Jeg har selv tenkt mitt flere ganger, men har nå fått en dyrekjøpt erfaring. Jeg unner ingen å være der jeg er.........men det kan skje deg, dine nære eller hvem som helst. Plutselig kan du bli sykemeldt, så kan det hende at du ikke klarer å komme tilbake i jobb, og kanskje havner ut med å bli ufør. I denne sammenhengen mener jeg vi alle sitter i glasshus.
Ha en fin lørdag. Nyt dagen og gjør noe som du liker å gjøre, enten alene eller sammen med mennesker som er bra for deg. Disse ordene så jeg her om dagen;
Fortsatt er det mye forskjellige holdninger til det å være langtidssykemeldt eller ufør. Det kan være kommentarer som; Du kan vel jobbe litt ? Så ille kan det ikke være ? Du som orker så mye kan kan sikkert også jobbe, med mer. Det går også på det med å utnytte systemet og at en ikke har forsøkt nok. Da tenker jeg.......Hvem skal bestemme det ? Så klart er det mennesker som utnytter systemet, sånn har det alltid vært og sånn kommer det alltid til å være. Men jeg kan kun svare for meg og har ikke noen mulighet til å si hvordan andre har det, og hva de har gjort for å forsøke å komme seg tilbake. Jeg har gode og dårlige dager, og de gode dagene prøver jeg å utnytte så godt jeg kan. Jeg elsker å være ute i naturen, det gir meg masse, noe det alltid har gjort. Skal jeg slutte med det ? For hvis jeg orker å gå tur, gå på ski.....så burde jeg også klarer å jobbe. Dessverre fungerer det ikke sånn. Hodet vil, hjerte vil, men når kroppen slår seg vrang og energien blir så lav at det å utføre den miste lille ting koster krefter, og det er ikke forenelig med jobb. Når jeg ikke jobber, kan jeg legge opp dagene ut ifra hva som er bra for meg, det betyr enkelte dager å ikke gjøre noe, mens andre dager gå tre timer på ski. Hvilken dag jeg kan det ene eller det andre, det vet jeg aldri. Jeg kan ikke lenger planlege noe, men må ta ting på sparket. Får jeg spørsmål om å være med på kino, på en tur, eller annet og må svare en stund i forkant, sier jeg som regel nei. De gangen jeg sier ja til noe har jeg alltid retrett, og den har jeg måttet bruke mange ganger de siste årene.
For over et år siden fikk jeg for første gang høre at det var tenkte gradert ufør for meg. Da jeg hørte det begynte tårene å trille, for det var ikke i mine tanker og det ble helt feil. Det var i forbindelse med at jeg var på møte med NAV. Det var kommet epikriser fra flere, og uavhengig av hverandre hadde de anbefalt gradert ufør. Det var etter behandling, samtaler, kartlegging med mer, og jeg hadde da vært hos lege, psykolog, Fønix og Raskere tilbake, etter det har jeg vært på Rauland og går ukentlig til behandling hos psykomotorisk fysioterapeut. Fortsatt er det vanskelig for meg, men jeg har begynt å akseptere at det kanskje er sånn det blir. Hvor stor uføregrad og om det blir, er ikke bestemt. Jeg skal på møte med NAV i neste uke og må snakke med saksbehandler. Uansett er det nok mange runder til å gå før jeg havner ut med enten gradert eller full ufør, jobb deltid eller ei. Det jeg har innsett er at jeg ikke klarer å komme tilbake i full stilling, og per i dag hadde jeg ikke klart en liten stilling til faste dager. Hadde jeg kunnet kommet på jobb de dagene jeg var i form, kunne jeg jobbet noe. Men når og hvor mye er så uvisst, og da blir det vanskelig både for meg og for arbeidsgiver å forholde seg til.
Så med vemod har jeg måttet avslutte et arbeidsforhold. Jeg er langtidssykemeldt, og jeg vet per i dag ikke om jeg kommer meg tilbake i jobb eller ei. Tiden får vise, og jeg får bruke den tiden det tar og innfinne meg med det som skjer.
Helbredelse er et spørmål om tid,
men noen ganger der det også et spørsmål om mulighet.
Jeg håper at de som mener noe om andre, kan begynne å tenke at det kan være mye mer enn det som syntes på utsiden. Alle har en historie, jeg vet ikke andre sin og få vet min. Jeg har selv tenkt mitt flere ganger, men har nå fått en dyrekjøpt erfaring. Jeg unner ingen å være der jeg er.........men det kan skje deg, dine nære eller hvem som helst. Plutselig kan du bli sykemeldt, så kan det hende at du ikke klarer å komme tilbake i jobb, og kanskje havner ut med å bli ufør. I denne sammenhengen mener jeg vi alle sitter i glasshus.
Ha en fin lørdag. Nyt dagen og gjør noe som du liker å gjøre, enten alene eller sammen med mennesker som er bra for deg. Disse ordene så jeg her om dagen;
Å gjøre det du liker er frihet.
Å like det du gjør er lykke.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Når du skal kommentere skriv i feltet. Det står kommenter som, har du ingen av nevnte identiteter velger du Anonym. Trykk publiser, da må du bekrefte at du ikke er robot.Trykk så publiser.