Takknemlighet

Jeg har denne uken opplevd så mye positivt som jeg ikke har gjort på lenge, og jeg har holdt på i noen dager med hvordan jeg skal klare å skrive et innlegg om dette. For selv om det har vært veldig mye positivt gjennom hele uken, kom det frem noe som er ekstremt vanskelig for meg både å tenke, men kanskje ennå tøffere å sette ord på. Dette kan fort bli litt hulter til bulter, men jeg skal prøve å få en rød tråd. Onsdag var jeg hos psykomotorisk fysioterapeut, og da hadde jeg det veldig bra. Vi pratet om hva som skal til for å opprettholde det. Så klart vet jeg at det blir gode og dårlige dager fremover også, men hvem har ikke det? Jeg fortalte at jeg hadde fått mange gode ord fra kollegene min på avslutningen vi hadde dagen før, og det hadde gjort noe med meg. Vi pratet mye rundt temaet og så kom vi inn på det som er så vondt og vanskelig. Vi snakket om at jeg har høy selvtillit, men derimot lav selvfølelse. Det går på hvordan jeg tenker om meg selv, og om jeg opplever meg selv som bra nok som jeg er. Jeg visste vel at det var sånn, men det ble så sterkt da vi snakket om det. (nå begynner tårene igjen å trille) 

I alle år har jeg fått tilbakemeldinger om hvor flink jeg er, effektive, ryddige, ordentlige osv. Jeg har strebet i alle år, for å få alle disse tilbakemelding. Jeg vet jeg er/ har vært perfeksjonist, og her ligger mye. Jeg har lagt listen så høyt at det har nesten vært umulig å oppnå de målene jeg har satt. Grunnen til at jeg har gjort det er.......da behøver jeg ikke å forholde meg til følelser og hvordan jeg egentlig har det, for da er det bare å kjøre på. I de første årene vi var gift, prøvde jeg å skyve min Kjære vekk fra meg. Takk og lov så klarte jeg ikke det, han hadde tydeligvis nok kjærlighet for oss begge. Jeg har hatt en formening om at ingen kan være glad i meg. Sånn har det også vært med de fleste kollegene, venner og kjente opp igjennom årene. For meg har det vært bedre å holde folk på avstand, enn at jeg skal bli såret og skuffet.....for det har jeg blitt hele livet.

Jeg fikk en god selvtillit ganske så tidlig, og dermed har jeg dekket over hvor dårlig selvfølelse jeg alltid har hatt. Det var dette vi pratet om hos psykomotorisk fysioterapeut på onsdagen, og hvor viktig det er for meg å lære meg til å bli glad i meg selv, og si til meg selv at jeg er bra nok som jeg er......Lettere sagt enn gjort, men da har jeg noe å jobbe med fremover, som kanskje er det aller viktigste jeg kan jobbe med. Hvis jeg får til dette, bør jeg ikke lenger strebe med alt mulig, men akseptere mer hva som er årsaken til at livet har blitt som det har. 

Nå hopper jeg til tirsdagen, da var jeg på avslutning med kollegene mine. Det var flere av de nærmeste kollegene og noen fra en annen avdeling, og mange hadde jeg ikke sett på lenge. Det var kaffe og kaker, og praten gikk løst og jeg kosa meg veldig. Jeg fikk en fantastisk flott gave og et nydelig kort både bilder og ord (kommer tilbake til det) Etterhvert måtte kollegene tilbake i jobb, lunsjen var over. Jeg fikk gode klemmer av alle, og noen fikk jeg konkrete tilbakemeldinger av, og det gikk på meg og noe om hva de kom til å savne når jeg ikke lenger skal være der. Jeg følte en tilfredshet og takknemlighet jeg ikke har kjent på lenge, og jeg kjente at energien ble veldig god. Jeg ble sittende og prate med en kollega og det kom andre litt til og fra. Dette ble en flott avslutning og den gjorde noe med meg, på en veldig positiv måte. 

Da jeg kom hjem, leste jeg kortet på nytt, og da kom tårene. De tilbakemeldingene gikk på meg som person og mine kvaliteter, og slik de beskrev meg er sånn jeg ønsker å være. Jeg ble så glad og kjente en lykkefølelse, og at jeg faktisk kan være en ressurs for andre. I tillegg til det kortet fikk jeg flere kort med personlig hilsen, fra flere av kollegene. Det også ble veldig sterkt, og i tillegg har det kommet flotte tilbakemeldinger på FB og meldinger. 

Det var dette som utløste samtalen hos psykomotorisk fysioterapeut, og hun spurte meg hva disse ordene gjorde med meg. Jeg sa at grunnen til at tårene begynte å trille var at jeg viste disse ordene var skrevet av noen som er ærlige og dermed kan jeg ta ordene til meg. Det var derfor ble det så sterkt. Vanligvis opplever jeg sånne tilbakemeldinger som vanskelige å forholde meg til, for jeg er alltid usikker på om de som sier/ skriver mener det de tilbakemelder, eller om de bare prøver å være hyggelige. 

Etter onsdag har jeg tenkte mye på selvfølelsen min, jeg syntes det har blitt noe bedre de siste årene, men har mye å jobbe med. Det er helt greit siden jeg har blitt bevist på hva dette dreide seg om. Alt jeg blir bevist på kan jeg jobbe med......Hvordan jeg skal få det til ? Det vet jeg ikke helt, men det skal jeg finne ut av.

Holder det med ordene og de gode tilbakemeldingene ? Nei....det gjør det ikke, når jeg har brukt ca 50 år på å ikke være glad i meg selv, trengs det god jobbing for å endre den tanken. Det å skrive dette i dag, med tårene trillende, gjør at jeg har sagt noe om det, og da vet jeg at jeg kommer til å begynne å jobb med det. Hvis jeg i tillegg velger å dele det (har ikke bestemt meg ennå), blir det en større sannhet, for da har jeg satt ord på noe andre kan lese, og da blir det ennå sterkere for meg. 

Når det gjelder å jobbe med meg selv, er det så mye som skjer akkurat når jeg trenger det som mest. Yogaweekend i helgen er et eksempel, avslutning med kollegene og de orden er annet. Dette kommer til meg så jeg får mulighet til å ta tak og jobbe videre med det som er viktig. Derfor med hånden på hjertet....er jeg for tiden veldig takknemlig, og glad for at jeg fikk disse varme gode ordene akkurat nå. 

Selv om dette innlegget ble vondt og vanskelig, opplever jeg en stort grad av takknemlighet og ønsker å ta med ordene til William Arthur Ward; 

Å føle seg takknemlig uten å uttrykke det

er som å pakke inn en gave uten å gi den. 

Da ønsker jeg deg en god helg. Jeg håper du er glad i deg selv og ser på deg som verdifull som den du er. Om du ikke gjør det, håper jeg du gjør som meg, ser på hva det dreier seg om så du kan gjøre en endring i ditt liv, hvis det er hva du ønsker. Vi har alle valg.....men vi må bli bevist på hva det er som ikke fungerer. Det er aldri for sent å gjøre om eller endre kurs. 

Avslutter med dagens sitat av Amy Potter; 

Plutselig, 

et sted, en dag -

oppdager vi 

at vi er lykkelige.