Er jeg bitter ?

Jeg har flere ganger fått spørsmål om jeg er bitter, og sist gang for noen uker siden. Fra jeg var ung har jeg hatt det tøft, og jeg har kjent på det med bitterhet. Men etter å ha jobbet med mennesker i mange år, forsto jeg at bitterhet gjør at en ikke kommer videre i livet. De siste årene har jeg jobbet med alt mulig som har vært utfordrende for meg opp igjennom årene. Da har jeg jobbet med hva dette dreier seg om, og prøvd å valgt ord som skuffelse, svik, utnyttelse med mer, for å fjerne ordet bitterhet. Disse ordene kan jeg jobbe med, og de gir en mening for meg hvordan jeg skal gå videre. 

Fra jeg var barn og videre i livet har jeg blitt sviktet av mennesker som har stått meg nær, men det kan jeg ikke skrive om for jeg vil ikke såre andre. De svikene har vært vanskelig, og jeg har brukte mye energi på å akseptere at det har blitt som det har, og innsett at jeg ikke får gjort noe med det. For noen av de involverte ble jeg en hissigpropp og fremsto som bare sint. Når jeg har lest definisjon av bitterhet, skrives det ofte at bitterhet ligger et sted mellom sinne og tristhet, og det kjenner jeg godt igjen. Har jeg opplevd svik har jeg ofte først blitt sint, og så går det ofte over i en tristhet, og den er vanskelig å komme seg ut av. For å jobbe meg ut av det har jeg stort sett skrevet ned det som har skjedd, for da har det blitt tydelig hva det dreier seg om og enklere å legge det bak meg.  

Jeg leste på en nettside om bitterhet hvor det står skrevet at sinnet kommer fordi en føler seg urettferdig behandlet, det kjenner jeg meg godt igjen i.  På samme side sto det et par eksempler; en gir alt i jobb for så å bli skviset ut, en gir alt i parforholdet for så å ende i samlivsbrudd. Videre sto det.....Det går mye på det med brutte forventninger og at en ikke oppnår de mål en har satt seg. For at skuffelsen skal gå over i bitterhet må en nære og pleie den gjennom grubling og dveling. Det er på dette stadiet familie og venner ofte trekker seg unna. De orker ikke å høre for den gjentatte sinte klagingen fører ingen steder, de orker ikke å høre repetisjoner av brutte forventninger til livet, og de orker ikke å høre de resignerte holdningen til at noe kan endres til de bedre. Venner trekker seg unna og en blir ensom.  

For meg har bitterhet oppstått mest når jeg har følt meg urettferdig behandlet eller sviktet. Når jeg har blitt urettferdig behandlet får jeg ett oppheng og kan fort bli sett på som bitter, og det stemmer helt sikkert i mange settinger. Da min Kjære og jeg ble sammen inviterte vi til fester og hyggelige lag i mange år og hadde en ganske stor omgangskrets. Etterhvert som jeg begynte å jobbe turnus og annenhver helg, orket jeg ikke lenger å invitere til fester eller delta så mye sosialt. Det gjorde at snart var så godt som alle venner borte. Mange ganger har jeg blitt valgt bort uten at jeg helt har forstått hva som har skjedd. Bitterheten har nok sneket seg inn og tankene har vært at så lenge jeg stilte opp eller gjorde en innsats gikk det greit, når jeg ikke gjorde det ble de borte, dette gjelder både privat og i jobb. Jeg vet ikke årsaken i alle sakene, men jeg vet at i perioder har jeg hatt så sinnssykt mye å gjøre både privat og med skole og jobb at jeg ikke har klart å opprettholde kontakt med andre. I tillegg sier jeg i fra og tør å hevde min mening, og det har jeg innsett både i jobb og privat, ikke alltid faller heldig ut. 

Når jeg sluttet i jobben i Horten spurte en kollega om jeg var bitter, for hun mente jeg hadde veldig god grunn til det. Jeg sa, og det mente jeg av hele mitt hjerte, nei jeg er ikke bitter....jeg ska ta med meg alt det positive som har vært og gå videre. Jeg har ikke tenkt på eller pratet om jobben etter at jeg sluttet. Jeg savner kolleger og mange av de flotte menneskene jeg møtte på min vei, men det er en helt annen sak. De siste årene har jeg mistet noen venner, og jeg har igjen kjent på bitterhet. Jeg har nå valgt å snu det til å tenke på alt det hyggelig jeg har gjort sammen med disse vennen, og akseptert at det skjer ting i livet som gjør at en vokser fra hverandre og går hvert til sitt. Jeg fikk nylig spørsmål om jeg var bitter fordi jeg hadde satt hele livet mitt på vent, da  firlingen ble født og en lang stund fremover, med tanke på alt som har skjedd i det siste (min datter og svigersønn har gått hvert til sitt) Jeg sa jeg ikke har vært bitter på det en eneste gang, og i den settingen hadde jeg valgt å stille opp like mye om igjen, det er tross alt barnebarna min det gjelder. 

Har jeg noe å være bitter for ? Tja.....det har jeg kanskje.....Er jeg bitter ? Ja, dessverre jeg er nok litt bitter......Skal jeg forsette å være bitter ? Nei....det har jeg ingen planer om. Kan jeg jobbe med det ? Helt klart.......Det dreier seg om å bli bevist på hva det handler om og og hvordan fokus jeg velger å ha. Om jeg vil være bitter for at livet ikke har blitt som jeg tenkte, er mitt ansvar. Jeg kan heller velge å ha fokus på alt som er bra, og gjøre det jeg elsker, når jeg orker. Det som gir meg aller meste er å være sammen med viktige personene i livet mitt, ut på tur, reiser og opplevelser. Hvis jeg i tillegg klare å se alt som skjer i en større sammenheng, og ikke bare ut ifra meg og mitt, vil det helt klart ha en stor betydning for å leve det gode liv.......uten bitterhet. 

Da ønsker jeg deg en god dag. Jeg håper du slipper å være bitter og bli værende i noe du ikke kommer deg ut at. Bitterhet kan være roten til det onde, og det kan være veldig vanskelig å komme videre i livet, om du ikke gjør noe med det.  

Her er noen ord til avslutning av Nelson Mandela; 

Bitterhet er som å drikke gift, 

og håpe det vil ta livet av dine finder.