Tja......si det. Jeg har lurt på det mange ganger selv, men fortsatt har jeg ikke slettet den, selv om det var nære på for ca et år siden. Jeg så ikke meningen med å dele, for det kunne umulig være interessant for andre å lese om meg og mitt. Det hele startet i juni 2013, da jeg ble mormor til firlingene. Det var mange som spurte hvordan det gikk, og mye annet rundet fire små og storesøster. Da jeg først var i gang med å skrive, ble det om det som skjedde i min hverdag. Da kalte jeg bloggen for Lillian`s hverdag. Innleggene jeg skrev rundt barnebarna interesserte og engasjerte, og det ble noen misforståelser. Det gjorde at jeg lærte en del, om hvordan skrive og hva er greit ikke greit når en deler fra sitt eget liv, i en blogg. Jeg viste ikke hvor stygge folk kunne være mot mennesker de ikke kjenner, nå berørte ikke det meg direkte, men det var også min skyldt til at det ble ugreit for min datter.
På disse 4 årene har jeg skrevet over 400 innlegg om alt og ingenting. Det viktigste for meg er å skrive om det som engasjerer meg og det jeg liker. Siden fotografering er min største hobby ved siden av matlaging, blir det mye bilder. Det er også grunnen til at jeg legger ut fra reiser og opplevelser, ut på tur, fra hytta og av barnebarna. Jeg har fått tilbakemelding at flere syntes det er fint at jeg legger ut innlegg med bilder, fra de nevnte temaene. Dette er de koselige innleggene, men de tar tid å legge ut, for jeg har alltid så mange bilder jeg må gå gjennom. Disse innleggene blir som en minnebok for meg, på en måte, og disse innleggene går jeg tilbake til selv.
Jeg så fort at refleksjonsinnleggene var de som ga mest klikk, og det er det fortsatt. Jeg skriver hverdagshistorier, om mobbing, og om psykisk og fysisk helse. Jeg er dønn ærlig i disse innleggene, men samtidig passer jeg på at jeg ikke utleverer mer enn jeg tåler. Jeg ønsker med denne bloggen å sette fokus på fysisk og psykisk helse, og alle tabuer eller temaer som kan være vanskelige for oss alle. Det er i refleksjonsinnlegene jeg får aller mest tilbakemeldinger, både på FB og mange ganger når jeg møter noen som forteller at de har lest det jeg skriver. Tilbakemeldingen går også på at jeg er tøff som tør å dele mange av de innleggene jeg har valgt å dele. Det skal sies at jeg flere ganger har vært i tvil om flere innlegg, og om de burde vært for meg og ingen andre. Jeg har til nå aldri angret på noe av det jeg har delt av denne typen innlegg, selv om det har vært litt tøft.
Når jeg skriver innlegg som går på utfordringer jeg har i livet, merker jeg at det koster meg mer å skrive og dele disse innleggene. For meg er det viktig og et ønske om å bidra til at andre skal forstå at alt ikke alt er perfekt og rosenrødt, men at mange har utfordringer, små eller store. Jeg bestemte meg tidlig da jeg ble syk, og skjønte at det var snakk om både fysisk og psykisk helse, at dette skal ikke jeg tie i hjel eller dekke over, for da hjelper jeg ikke noen ......heller ikke meg selv.
Det å skrive om meg selv, gjør at jeg setter ting i perspektiv, jeg får jobbet meg gjennom det jeg har behov for, og jeg blir veldig bevist på hva jeg trenger å jobbe med. I alle år har jeg vært glad i å skrive meg ut av utfordringer som har oppstått, og det har vært mange opp igjennom åren. Jeg er en person som detter ut i alt mulig, og sier i overkant mye......uten å pynte på ting, noe som kan falle uheldig ut.
Når jeg skriver er det i jeg form, og jeg mener ikke å såre andre, det er mine opplevelser og jeg må få det jeg trenger ut av systemet. For meg har det blitt kanskje ennå viktigere å sette ord på hvordan jeg har det, etter at jeg ikke lenger er i jobb. Da har jeg ikke de naturlige møtepunktene hvor jeg kan frese ut om det ene eller det andre, dele gode historier, eller drøfte med andre hvordan livet er på godt og vondt.
Jeg kommer nok til å fortsette å skrive, ihvertfall så lenge jeg får de tilbakemelding jeg får. Kan jeg hjelpe en person til å begynne å jobbe med seg selv, eller få en annen forståelse av de utfordringene en måtte ha......er det helt klart verdt det for min del.
Da ønsker jeg deg en fin kveld, ta vare på deg selv og de du er glad i. Det er nå livet er og det må vi alle prøve å nyte, med eller uten utfordringer.
Avslutte med noen ord om livet,
På disse 4 årene har jeg skrevet over 400 innlegg om alt og ingenting. Det viktigste for meg er å skrive om det som engasjerer meg og det jeg liker. Siden fotografering er min største hobby ved siden av matlaging, blir det mye bilder. Det er også grunnen til at jeg legger ut fra reiser og opplevelser, ut på tur, fra hytta og av barnebarna. Jeg har fått tilbakemelding at flere syntes det er fint at jeg legger ut innlegg med bilder, fra de nevnte temaene. Dette er de koselige innleggene, men de tar tid å legge ut, for jeg har alltid så mange bilder jeg må gå gjennom. Disse innleggene blir som en minnebok for meg, på en måte, og disse innleggene går jeg tilbake til selv.
Jeg så fort at refleksjonsinnleggene var de som ga mest klikk, og det er det fortsatt. Jeg skriver hverdagshistorier, om mobbing, og om psykisk og fysisk helse. Jeg er dønn ærlig i disse innleggene, men samtidig passer jeg på at jeg ikke utleverer mer enn jeg tåler. Jeg ønsker med denne bloggen å sette fokus på fysisk og psykisk helse, og alle tabuer eller temaer som kan være vanskelige for oss alle. Det er i refleksjonsinnlegene jeg får aller mest tilbakemeldinger, både på FB og mange ganger når jeg møter noen som forteller at de har lest det jeg skriver. Tilbakemeldingen går også på at jeg er tøff som tør å dele mange av de innleggene jeg har valgt å dele. Det skal sies at jeg flere ganger har vært i tvil om flere innlegg, og om de burde vært for meg og ingen andre. Jeg har til nå aldri angret på noe av det jeg har delt av denne typen innlegg, selv om det har vært litt tøft.
Når jeg skriver innlegg som går på utfordringer jeg har i livet, merker jeg at det koster meg mer å skrive og dele disse innleggene. For meg er det viktig og et ønske om å bidra til at andre skal forstå at alt ikke alt er perfekt og rosenrødt, men at mange har utfordringer, små eller store. Jeg bestemte meg tidlig da jeg ble syk, og skjønte at det var snakk om både fysisk og psykisk helse, at dette skal ikke jeg tie i hjel eller dekke over, for da hjelper jeg ikke noen ......heller ikke meg selv.
Det å skrive om meg selv, gjør at jeg setter ting i perspektiv, jeg får jobbet meg gjennom det jeg har behov for, og jeg blir veldig bevist på hva jeg trenger å jobbe med. I alle år har jeg vært glad i å skrive meg ut av utfordringer som har oppstått, og det har vært mange opp igjennom åren. Jeg er en person som detter ut i alt mulig, og sier i overkant mye......uten å pynte på ting, noe som kan falle uheldig ut.
Når jeg skriver er det i jeg form, og jeg mener ikke å såre andre, det er mine opplevelser og jeg må få det jeg trenger ut av systemet. For meg har det blitt kanskje ennå viktigere å sette ord på hvordan jeg har det, etter at jeg ikke lenger er i jobb. Da har jeg ikke de naturlige møtepunktene hvor jeg kan frese ut om det ene eller det andre, dele gode historier, eller drøfte med andre hvordan livet er på godt og vondt.
Jeg kommer nok til å fortsette å skrive, ihvertfall så lenge jeg får de tilbakemelding jeg får. Kan jeg hjelpe en person til å begynne å jobbe med seg selv, eller få en annen forståelse av de utfordringene en måtte ha......er det helt klart verdt det for min del.
Da ønsker jeg deg en fin kveld, ta vare på deg selv og de du er glad i. Det er nå livet er og det må vi alle prøve å nyte, med eller uten utfordringer.
Avslutte med noen ord om livet,
Jeg blir mer og mer opptatt av livet som det faktisk er,
ikke som de skulle ha vært.
(Kari Bremnes)
Hei Lillian.
SvarSlettDet er virkelig skummelt å dele vanskelige og personlige ting. Man kler litt av seg og stiller seg selv i et sårbart vindu og risikerer at nettets mange kritiske synsere skal pirke på noe av det mest sårbare. Samtidig er det godt å dele og sette ord på det vanskelige og bruke det til noe positivt. Jeg har lest mye av det du skriver, mye kjenner jeg meg igjen i eller jeg kan dra paraleller til, selv om jeg lever med ganske andre vanskeligheter i mitt liv. Det setter i gang nye refleksjoner og utfordrer meg til å se andre muligheter, og det er motiverende og nyttig i min situasjon. Så minner det også om mange gode samtaler vi har hatt for lenge siden. Veldig takknemlig for at du deler tankene dine. :) Hilsen Iris
Hei Iris.
SvarSlettTusen takk for kloke ord og hyggelige tilbakemelding. Ja, en utsetter seg selv og gjør seg selv sårbar, men jeg tror mye må settes ord på for å komme videre. Å så er det så viktig med det positive da. God å høre at noe av det jeg skriver kan sette i gang tanker og motivere. Jeg må også få takket deg for våre gode samtaler. Nok en gang takk for tilbakemelding, og det viktig for meg å få bekreftet at det jeg tenker og skriver kan ha verdi for andre. Ha en fin dag. Klem Lillian