Utmattelse

I dette innlegget ønsker jeg å beskrive varselsignaler og litt om hva utmattelse er for min del. Det er vanskelig for meg å forstå hva som skjer når jeg bli utmattet, og det er ennå vanskeligere å forklare andre hva som skjer, men jeg skal gjøre et forsøk. 

For ca 1 år siden leste jeg en link fra blogginnlegg som var skrevet av Niklas Nygren, svensk lege. For noen uker siden ble jeg minnet på dette innlegget. Han skriver om utmattelse på en god måte. Du kan lese originalen eller oversatt til norsk her; Niklas Nygren, Utmattningssyndrom  og Evanova. 

Før jeg går inn på mitt eget, noe fra Nygren sitt innlegg; For at hjernen vår og stressystemet skal fungere, må det være en balanse. Når hjernen har brukt turboen en stund, må systemet gires ned. Avkjøle seg og lade opp på nytt. Ganske logisk, egentlig ? Forskning viser at dersom man ikke får giret ned, så vil stresshormoner virke etsende på hjernen. Nervene i hjernen trekker seg tilbake. Signalene rekker ikke frem slik som de skal. Du kan sammenligne det med når mobiltelefonen har dårlig dekning; noen ord forsvinner fra samtalen og det er dårlig lydkvalitet. Dette skjer også i en stresset hjerne. Konsentrasjon og hukommelse svekkes, søvnen blir dårligere. men ofte kan det ta tid før dette gir seg utslag i hverdagen, og når det oppdages, har det ofte gått lang tid. 

Jeg kjenner meg så godt igjen for jeg brukte alle døgnets våken timer til ulike former for aktivitet. Nettene brukte jeg mye på tankevirksomhet over ulike problemstillinger, noe som gjorde at søvnkvaliteten ble dårlig. Jeg stresset mye og hjernen var alltid koblet på og det var lite rom for hvile. Jo mer jeg hadde å gjøre jo mer stress lagde jeg meg, og dette gikk over ekstremt mange år. Som Nygren skriver så gir dette ofte utslag i kroppslige plager lenge før en forstår hva som er i ferd med å skje. I tillegg kan en bli var for stimuleringer, noe jeg husker jeg ble en stund før jeg ble sykemeldt. Da orket jeg ikke lenger å høre på radio eller musikk, for jeg hadde behov for helt ro. En del år før jeg ble syk ble jeg utredet for om jeg kunne hatt hjerneslag, det var det ikke det men et komplisert migreneanfall. Jeg hadde mye hodepine i mange år, og andre fysisk plager og utfordringer. 

Den dagen jeg ble sykemeldt hadde jeg vondt i hodet og slet med å huske hva og hvor jeg skulle. Jeg dro til en bruker men måtte avslutte avtalen etter kort tid. Da jeg kom tilbake på kontoret og sa til en kollega nå visner benet mitt og jeg klarer ikke å stå, kan jeg sette meg? Det kom i tillegg til kraftig hodepine, svimmelhet og allmenntilstand føltes ganske så dårlig. Da sa kollegaen min; hvis ikke du  bestilte time hos legen i dag, gjøre jeg det for deg. Jeg satt på kontoret hennes og ringte legen, og fikk time samme dag. Jeg ble sykemeldt i nesten tre uker, planen min var å komme tilbake da sykmeldingen var over. Sånn ble det ikke. Da det nærmet seg at jeg skulle i jobb, forsto jeg at det ikke gikk. Jeg var mer sliten enn jeg hadde vært i hele livet, og det å gjøre dagligdagse aktiviteter som å gå i dusjen, lage mat, støvsuge kunne gjøre meg totalt utslitt. Jeg lærte meg til å porsjonere ut og gjøre litt hver dag. Noen dager satt jeg helt apatisk i stolen uten å ha på radio eller gjøre noe som kunne påvirke meg, og jeg kunne ikke si hva jeg hadde holdt på med en hel dag, om jeg ble spurt. Jeg orket ikke å møte andre mennesker for alle inntrykk tok knekken på meg, og jeg merket at det påvirket meg mye mer enn jeg trodde var mulig. Det tok lang tid før jeg aksepterte at dette kom til å ta tid, og godta at jeg måtte bruke tid på meg selv og jobbe med å komme meg igjen. 

Nå har det gått 2 år og 8 måneder siden jeg ble sykemeldt, og det er nå 1 år siden jeg tok helt pause fra jobb. En lang periode jobbet jeg ca 20 % stilling, gikk litt opp, litt ned og opp igjen, helt til både lege og andre satt foten ned å sa at jeg måtte ta helt pause. Da skulle jeg ha fokus på meg selv og jobbe med å komme meg. Fortsatt har jeg dager hvor jeg er helt apatisk og ikke har energi til noe. Det kan være dager jeg ikke er ute av døren,......og nei.....jeg har ikke angst eller depresjon, Nygren skriver også noe om dette. Jeg er bare så veldig tom for energi, og så sliten. Når jeg er sånn orker jeg ikke å gå ut av døra for det å føre en samtale med noen jeg møter kan gjøre at jeg blir totalt utslitt, det kommer kastet på meg og jeg vet aldri når. 

Tenk deg følgende;........Du har løpt til du får blodsmak i munnen og tenker at nå har du tatt i vel mye, du blir sliten og utmattet, når løpet er over.....Eller....Du skal ha eksamen, du har lest både sent og tidlig, alt av tid og krefter er brukt frem til eksamen, da du er ferdig blir du utmattet, tom eller apatisk.....Eller....Du har arrangere konfirmasjon, bryllup eller annet hvor du har bruker lang tid på forberedelser  og det har krevd mye av deg. Når det er over kan du kjenne tomhet, du bli sliten, utmattet eller apatisk. Dette var noen eksempler som folk kan relatere seg til. Når en blir sliten og det har en naturlige forklaringer er det greit for da vet en hva som er årsaken og en komme seg gjerne opp igjen i løpet av kort tid. Det som skjer med meg nå opplever jeg som utfordrende, for jeg kan få samme følelse/ opplevelsen som det jeg beskrev i dette avsnittet ved å dra på butikken. Når jeg står der å skal kjøpe noe, kan jeg plutselig bli så sliten, tom, utmattet som om jeg skulle hadde løpt, hatt eksamen eller annet......men.....når og hvor det skjer, har jeg aldri kontroll på. Det bare bygger seg opp, eller det kommer kastet på meg, og da er kunsten å trekke seg tilbake og hjem til ro og fred så fort som mulig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet dra fra butikken, gjort kun halvparten av de få  ærend jeg hadde, snu på vei til gjøremål eller avlyst avtaler. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt i dag skal jeg gjøre det ene eller det andre, uten at jeg har klart å komme meg ut av døra. 

For meg blir det som om hodet på en måte er nesten tomt.......Så klart er det ikke det, men jeg opplever at jeg ikke klarer eller orker å gjøre noe. Jeg vil veldig, men det er forferdelig vanskelig, og jeg har store problemer med å konsentrere meg og ha fokus. Når jeg har det sånn, kan jeg møte en jeg kjenner godt, og knapt hilse....for jeg har rett og slett ikke kapasitet til å konsentrere meg om det jeg holder på med samtidig som jeg skal forholde meg til det å hilse. Det er her jeg får utfordringer med å forklare for andre, for det går ikke an å forstå dette selv. Hvordan kan det være mulig ? En dag kan jeg gå ut prate med folk, og være mer lik det jeg var før. En annen dag, om jeg i det helt tatt klare å gå på butikken,......kan jeg ikke prate eller få stimuleringer for det tåler jeg ikke. Da er det veldig enkelt å skjerme seg de dagene, men jeg må både utfordre meg og skjerme meg.....og der merker jeg at jeg sliter. Jeg har ikke klart å kjenne på når jeg skal gjøre det ene eller det andre, og går stadig på smeller. Da kan det gå dager før jeg blir i form til å ha kontakt med andre eller å komme meg ut av døra. 

I dagens samfunn stresser vi mer enn noen gang, og mange både unge og eldre får diagnosen utmattelse. Jeg tenke dette kan skje med alle, om en ikke tar vare på seg selv. Om en blir slik jeg har beskrevet i dette innlegget kreves det tid for å komme tilbake. Nygren skiver; Hjernen og nervene kan heales og reparere seg igjen, men det tar tid. Lang tid. Det er ikke sikkert at alle funksjoner kommer tilbake. Forskning viser at slike reaksjoner på stress kan påvirke et menneske i mange år fremover. Medisiner ? Fysisk aktivitet og meditasjon. Dette er aktiviteter som roer ned hjernen og senker stressnivået. Nygren skriver at hans rehabilitering har bestått av samtaler med terapeut og lege, og det var ikke aktuelt å medisinere. Min rehabilitering har bestått av kurs og psykolog hos Raskere tilbake, hyppige legetimer i starten, behandling hos osteopat, en måneds opphold på Rauland. Fortsatt går jeg til behandling hos psykomotorisk fysioterapeut, noe jeg gjort ett år. Jeg har heller ikke hatt ønske om noe form for medisiner, men heller jobbe med det som skjer fysisk og psykisk. Jeg husker at læreren jeg hadde på omsorgsarbeider hadde stort fokus på at alt henger sammen.......Fysisk, psykisk, sosialt og åndelig, og alle disse områdene må ivaretas for å få det bra med seg selv. Dette kan jeg nå, 20 år etter, skrive under på at hun hadde helt rett i. 

Selv om dette har skjedd med meg, føler jeg meg heldig. Jeg har hørt fra spesialister at hos meg var det nervesystemet stresset satt seg i. Det kunne like gjerne vært hjerte eller kreft, som i en del tilfeller kan relateres til store stressbelastninger. Fortsatt velger jeg å ha trua på at jeg blir bedre, men jeg har ikke noe mål om å komme tilbake der jeg var, for det betyr stress og mye negativt. Målet nå er å komme meg ut i en eller annen form for jobb eller aktivitet, når og hvor......det vet jeg ikke. Jeg får se om jeg snart kan bli mer stabil, så jeg kan gjøre avtaler jeg kan holde. Det jeg har godtatt er at........ Ting tar tid ! og jeg har fokus på at ..... Hver dag er en god dag ! Så er det opp til meg å sørge for at det blir en god dag, om jeg klarer å gå ut eller tilbringe den hjemme. 

Grip dagen ! 

Du vet aldri hva morgendagen bringer. 

Da ønsker jeg deg en fin søndag, med eller uten utfordringer. Gjør det best ut av dagen og nyt livet som best du kan.